Hopp til meny
Ringer på døren
KREVER TILLIT: -At noen skal komme hjem til deg, og - eller ivareta dine interesser, krever at du har tillit til den som skal hjelpe deg, skriver Rigmor Galtung. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com.

Om å se kjente fjes

Fra egen erfaring har napha.no-blogger Rigmor Galtung tro på stabile team rundt personer med psykiske helseproblemer, og mener ambulerende team er en riktig satsing.
Rigmor Galtung
NAPHA-blogger Rigmor Galtung.

RIGMOR GALTUNG

Ja, så satt jeg her igjen da, på Lovisenberg psykiatriske, post 4. Søren også altså! Jeg trodde virkelig at jeg skulle slippe å komme hit igjen. Det er liksom ikke sånn livet mitt skal være, at jeg skal bli innlagt av og til. At jeg skal bli det man kaller "hjelpetrengende".

Noe jeg må leve med

Jeg er jo vernepleier selv for pokker. Stort sett sitter jeg på "andre siden av bordet" - det er jeg som hjelper andre. 

Jeg var helt overbevist om at innleggelsen for tre år siden skulle bli den siste. Av og til er det som om jeg glemmer at denne sykdommen er noe jeg må leve med, sannsynligvis for resten av livet. Selv om episodene kan komme veldig sjelden, kan det faktisk skje, og da blir jeg avhengig av hjelpeapparatet. 

Ute av mørket igjen

Heldigvis, jeg er ute av mørket igjen allerede. Det er over for denne gang. Tåka har lettet, og jeg er tilbake til den litt hypre Rigmor som jeg pleier å være.

Bare litt over ei uke har jeg vært her, og nå er jeg atter "på plass". De ansatte på avdelingen kan også se det. Det er en fordel.  Mange i personalet kjenner meg, og de kan ofte predikere hvordan depresjonsforløpet mitt blir. Når jeg er syk, er det nemlig de samme tingene som går igjen, - jeg får katastrofetanker, sterk angst og stoler ikke på at dette går over igjen. Personalet som kjenner meg vet at dette ikke er tilfelle. De tar det med ro. De vet det går over, hver eneste gang!

I går kveld var "Cathrine" på vakt. Hun har jobbet her siden jeg hadde min første innleggelse for 13 år siden. Jeg traff henne i korridoren, etter at hun hadde hatt to fridager. Hun lyste opp da hun fikk se meg. "Åh, nå er du tilbake Rigmor. Så flott. Det er helt utrolig hvor fort det snur med deg".

Kjente fjes

Det at hun så dette, og at hun ikke ble bekymret for utviklingen, var og er veldig viktig for meg. Her på post 4 vet de at dette er et typisk sykdomsforløp for meg. Depresjonen kommer fort, og den forsvinner like raskt igjen. Det er visst ikke så vanlig at det arter seg på denne måten, men sånn er altså en sykdomsepisode for meg. 

Det har slått meg hvor viktig det er for mennesker med en psykisk lidelse at man fra hjelpeapparatets side, i den grad det er mulig selvfølgelig, tilstreber et stabilt team rundt pasienten under en sykdomsepisode. Den lille tryggheten jeg kjenner når jeg er syk, handler ofte om å se kjente fjes.

Ambulerende team

Det samme gjelder for de ambulerende teamene. Så vidt meg bekjent jobber man mye på denne måten allerede. De som har en mer kronisk lidelse har antakeligvis enda mer behov for stabilitet. At noen skal komme hjem til deg, og - eller ivareta dine interesser, krever at du har tillit til den som skal hjelpe deg.

Jeg er egentlig veldig for at man i større grad selv skal kunne velge sitt eget team. At man ikke bare får "utdelt" et team som kanskje ikke fungerer for akkurat deg. Brukermedvirkning er et sentralt tema, og jeg er ganske sikker på at de fleste som blir og er syke, vil få det lettere og bli fortere friske dersom de føler at hjelperne er mennesker de har kjemi med!

Lettere å følge opp

Jeg tror de fleste trenger forutsigbarhet, og særlig i vanskelige livssituasjoner eller under sykdomsepisoder, - også i somatikken. Heldigvis har mange av sykepleierne og legene på Lovisenberg jobbet der i en årrekke, og når jeg blir innlagt, får jeg alltid de samme. Det føles veldig godt, og jeg unner andre det samme.

Med de nye ambulerende teamene er det også lettere å følge opp med de samme menneskene, og etter hvert kan dette bli den mest brukte metoden for å hjelpe mennesker som er psykisk syke. Man hjelper der brukeren er, og det er de samme som kommer hjem til deg.

En velsignelse

Et supert tiltak, i motsetning til hjemmesykepleien, der man aldri vet hvem som kommer trampende inn i hjemmet ditt. Min mormor opplevde dette, og for henne føltes det nedverdigende. Det er ikke trygt og forutsigbart når man sitter der, gammel og redd og ikke aner hvem som ringer på.

Sånn sett tror jeg den nye måten med ambulerende team er en velsignelse for psykisk helsefeltet. 

Hopp til meny