Hopp til meny
Kurt Lyngved

NY BLOGGER: Den nye napha.no-bloggeren Kurt Lyngved er leder av Norsk Sykepleierforbunds faggruppe for sykepleiere innen psykisk helse og rus. FOTO: Ragnhild Krogvig Karlsen/NAPHA.

Fra det trygge til det ukjente

Viktigheten av å ikke fjerne et trygt og godt tilbud før et skikkelig alternativ er på plass, er tema i første blogginnlegg fra den nye napha.no-bloggeren Kurt Lyngved.

KURT LYNGVED

Dørene lukkes og vedtaket er gjort.  Styremedlemmene har gjort sitt.  Nå skal endringene gjennomføres, og det skal andre ta seg av.  Lange dager med utfordrende konfrontasjoner med brukere og media ligger bak. Man strekker seg mot nye utfordringer og beslutninger som skal tas.  Tilbake på arenaen står brukerne av tjenester de opplevde som trygge og meningsfulle, og skuer inn i en verden som fortoner seg uforutsigbar og utrygg.  Ytringen om at «man vet hva man har, men ikke hva man får» blir atter en gang meningsfull.

Troen på at noe kunne hjelpe

Tjenester som opplevdes som gode og trygge skal inn i nye sammenhenger, og utvikles på andre arenaer enn de som nå er kjente.  Tilliten til de systemer som var kjent hadde sakte men sikkert bygd seg opp.   Troen på at noe og noen kunne hjelpe var sakte blitt en del av verden for mange.  Dramatiske livshendelser og store påkjenninger gjennom mange år var blitt til store psykiske og eksistensielle plager som bidro til alvorlige hemninger av egen livsutfoldelse.  Endelig var det et sted mange opplevde de kunne komme med sine plager når livet ble for tøft, og oppleve at de ble forstått. 

For mange brukere hadde tilfeldige behandlingsopphold gitt dårlige erfaringer med helsevesenet.  For noen opplevdes dette som en mangel på forståelse og innsikt i hva store og dramatiske hendelser i våre liv kan føre til.  Det opplevdes som en ny krenkelse, og som om hva en strevde med ikke ble forstått.

Kjempet desperat

Disse generelle, men også spesielle betraktninger, dukket opp etter samtaler med brukere av tjenesten på en traumeavdeling som ble lagt ned for ikke så lenge siden.  Fra mitt sideblikk i verden så jeg hvordan brukerne kjempet en nesten desperat kamp mot helsebyråkratiet.  De ville for enhver pris prøve å forhindre at et tilbud som for dem var blitt svært viktig skulle bli borte.  Det ene mennesket etter det andre med erfaring fra dette tilbudet stod frem og delte sin historie for å bidra.  Eneste mål for øyet var å sikre et tilbud de kjente, og som de begynte å føle seg trygg på.  Erfaringen var at når de kom dit ble de møtt av kompetent personell som forsto dem og den verden de levde i, når erindringene og konsekvensene av omsorgssvikt var som verst.  Et tilfluktssted fra en ytre verden som periodevis fortonte seg farlig og full av motbakker.  Da var den avdelingen de kjente god å ha.  Den ga dem en visshet om at det finnes et trygt sted for meg om jeg ikke håndterer kompleksiteten i den verden som jeg til daglig lever i. 

Uforutsigbart fra før

Vedtaket om nedleggelse rystet grunnvollene hos mange, og nettopp dette med at et trygt sted å komme til skulle bli borte, var alvorlig.  Jeg har i ettertid snakket med noen av dem som jobbet hardt med denne nedleggelsessaken.  Det har vært viktig for meg for å forstå dybden i den fortvilelsen mange av brukerne har uttrykt.  Løfter om nye behandlingsarenaer bidrar ikke til å redusere usikkerhet og utrygghet.  Dette er etter min mening lett å begripe.  Det som er konkret og kjent blir borte, mens vage løfter om det som skal komme blir halmstrået som en skal forholde seg til.  Det er ikke nok, og det er det som kommer til uttrykk.  Mennesker som sliter med psykiske helseplager lever i en uforutsigbar og krevende verden som den er.  Trygge steder å komme til er avgjørende for mange for å leve gode liv på sine hjemplasser.  Gode tilbud i kommunene er svært viktige og av stor verdi i dagliglivet for menneskene som strever.  Det som jeg tenker uttrykkes fra brukerhold i denne saken om nedleggelse av et kjent tilbud, handler ikke om protester mot at gode tilbud skal utvikles der menneskene bor.  Protestene er, som jeg ser det, et uttrykk for en fortvilelse over at noe blir borte før det nye er etablert.  Hva skal jeg forholde meg til i dette vakuumet som oppstår, og hvor er hjelpen når jeg trenger den nå?  Fagre løfter om det som kommer er ikke nok! 

Tidenes gang endrer måter å gjøre tingene på og hvor det skal skje. Tilbud som før var sentralisert og lagt til store institusjoner planlegges lagt ut i mer desentralisert form. Det betyr at det blir flere steder man kan få hjelp, og tilbudene legges nærmere der du bor. Dette mener jeg et steg i riktig retning. Det som blir problemet er at disse stedene ikke er oppe og går før det gamle legges ned.  Dersom brukerne av tjenestene hadde erfart gode behandlingssteder i sitt nærmiljø, ville ikke trusselen blitt så stor når sentrale tilbud legges ned.  Konklusjonen blir at gode og trygge behandlingssteder desentralisert må være oppe og gå før det gamle tas bort.  Da blir utryggheten ikke så stor, og de dramatiske opplevelsene for brukerne blir ikke så skjebnesvangre.

Hopp til meny