Hopp til meny
Skadet stortå

ALDER OG INNSIKT: Selv om jeg nå opplever angst igjen, gjør alder og innsikt at jeg takler den bedre enn tidligere. Det er fordelen ved å være eldre og ha «en stortå i graven», skriver Rigmor Galtung. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com.

Med en stortå i graven

Dødsangst, og rare opplevelser av at kroppen ikke fungerer slik den skal, er tema i nytt blogginnlegg fra Rigmor Galtung.

RIGMOR GALTUNG

Herlighet altså, nå er jeg ganske sliten av å ha fokus på egen helse, det være seg den psykiske eller fysiske. Her er det full konsentrasjon rundt temaet, enten jeg vil eller ikke.

Må jo være usunt

Den siste tida har gått med til mye hyperventilering og hellig overbevisning om at det står fryktelig galt til med denne 46 år gamle kroppen. Alle de rare opplevelsene av at kroppen ikke fungerer slik den skal er fryktelig slitsomme, og har rett og slett gitt meg flere angstanfall. Det har jeg ikke hatt siden jeg var veldig ung. Vel får jeg angst i forbindelse med depresjonene mine, men aldri sånn «alene» liksom.

Det går nesten ikke en eneste dag nå uten at jeg kjenner på den ekle følelsen av ikke å ha kontroll over kroppen eller hodet. Jeg får masse motorisk uro, føler at jeg ikke får puste, og tanken på å dø overvelder meg fullstendig. Nå kommer hjertet til å slutte å slå, jeg mister pusten og alt går «lukt til helvete». Sånn føles det, og slike tanker får jeg. All verdens teknikker hjelper bare litt, og jeg er «satt ut» ganske lenge etter et slikt «anfall». Det må jo være ganske usunt for kroppen å oppleve sånn uro og redsel så ofte? Det føles som om den er i alarmberedskap hele tida.  Jeg har flere dødelige sykdommer i uka. Hjertesykdom og kreft i hjernen er de mest framtredende. At jeg har allergi og astma som gjør at det er vondt å puste, og at jeg er stiv som en pinne i nakken som gir både svimmelhet og kvalme, er liksom ikke aktuelle årsaker til plagene.

På «middagshøyden»

Hva kommer dette av mon tro? Jeg har mange ulike teorier, men det spørs om de er så veldig nyttige. Selv om jeg vet hvorfor, så stopper ikke dette nødvendigvis panikken. Så tenker jeg litt lenger: Kanskje det ikke stopper redselen helt, men kan jeg kanskje håndtere den bedre hvis jeg vet hva den kommer av…? Gjøre den litt mindre «farlig» liksom?

Jeg har kommet til at det kan ha noe med alder å gjøre. Jeg er på «middagshøyden» nå. Kanskje har jeg allerede passert den til og med. Det skremmer «livskiten» av meg. Jeg er redd for døden. Redd for ikke å få gjort alt det jeg ønsker før jeg må «takke for meg». Plutselig har jeg ikke følelsen av å ha ubegrenset med tid. Livet går fortere og fortere, og plutselig har dager blitt til uker, til måneder, - år! At jeg ikke skal leve evig er skremmende, og kanskje er det det som gir meg angst?

Ikke så galt å bli eldre?

Allikevel, jeg hadde jo denne formen for angst også da jeg var yngre. Det er noe som er likt fra den gangen, selv om forskjellene er større. Jeg merker nå at jeg raskere får kontroll på panikken. Dessuten har jeg blitt flink til å si fra til dem rundt meg når angsten kommer. Noen venninner begynner å bli litt lei av mitt sykdomssnakk og redsel, men det hjelper faktisk meg å si ting høyt. Jeg har også blitt flink til å kunne se humoren i dette, selv mens jeg er midt i situasjonen. Det klarte jeg ikke da jeg var yngre. Da tok jeg beina fatt, løp avgårde og holdt helt kjeft om hvordan jeg hadde det, også til venner og familie. Så selv om jeg nå opplever angst igjen, gjør alder og innsikt at jeg takler den bedre enn tidligere.  Det er fordelen ved å være eldre og ha «en stortå i graven»! Kanskje det ikke er så galt å bli eldre allikevel?

Hopp til meny