Det bør være helsetjenestenes oppgave å hjelpe folk til å ha så gode liv som mulig. Når tjenestene endres, må også måtene å måle på endres.

Utfordrende å måle

-Det er så lett å måle hva ting koster av tid og penger. Utfordringen nå er hvordan vi skal måle det som betyr noe for den enkeltes: Å ha noen å elske, noe å leve av, noe å leve for og noe å håpe på, sier Mike Slade, professor ved University of Nottingham og forfatter av 100 råd som fremmer Recovery.

På WAPR Norges konferanse om Recovery - hva betyr det egentlig? i Bergen 4. mai, 2017, holdt han et foredrag om måling av recovery og recoveryorienterte tjenester.

-Vi skal heller ikke måle om helsepersonell har hjulpet noen tilbake til en normaltilstand, men om helsetjenestene støtter den enkelte underveis på reisen mot recovery.

-Recovery kan og bør måles

-Innen psykisk helsefeltet er ikke måling i seg selv nytt. Vi har vært opptatt av å måle symptomer, risiko vedkommende måtte utgjøre for andre, grad av funksjonsevne og funksjonshemning og så videre. Det som er nytt er at vi skal måle andre ting – og fra andre perspektiver - enn vi har gjort til nå, understreker Mike Slade.

Det finnes flere måleverktøy for recovery oversatt til norsk: INSPIRE, Recovery Assesement Scale (RAS) og Quality of Recovery (QPR).

Les mer om evalueringsverktøy for Recovery i Naphas kunnskapsbase.

Måles på alle nivåer

Slade mener det er viktig å måle recovery på alle nivåer: Organisasjonens og helsepersonellets recoveryorientering i innstilling og praksis, og ikke minst hvordan den det gjelder opplever recoveryprosessen og recoverystøtten fra hjelpeapparatet.

-Lederskapet må legge til rette for og støtte endring av tjenestene i recoveryorientert retning, og da betyr det noe hvilke verdier ledelsen formidler til de ansatte. Å ha erfaringsmedarbeidere ansatt i tjenestene, er for eksempel et sterkt signal om hvor man vil, sier Slade.

Slike verdier må synes både på papiret og i praksis.

-Samtidig er det den enkelte medarbeider som virkelig skaper forandring av tjenesten, sier han.

-Kan bli et villspor

Men, ledelsens måling av om den enkelte psykiske helsearbeider jobber recoveryorientert, har han ingen tro på.

-Forskning viser at den type målstyring fører til «gaming». Medarbeidene gir bare svarene som ønskes, så slik måling kan bli et villspor. Det vil for eksempel være mer relevant å belønne ønsket adferd, sier han.

Slade trekker frem et eksempel han har sans for:

-En hyggelig stund med feiring av godt arbeid, inklusive årets «Oscar-utdeling» til helsepersonell som brukerne av tjenestene mener har tatt et langt steg i riktig retning.

Verktøy for refleksjon

Dessuten bør helsepersonellet få konkrete verktøy, tid og ferdigheter til å reflektere over recovery i praksis. Her anbefaler han bruk av 100 råd som fremmer Recovery, som han er forfatter av. NAPHA har utgitt dette på norsk, og om kort tid kommer heftet i ny oppdatert utgave.

Slade presenterer dessuten 10 spørsmål som kan være hjelpsomme. Vi gjengir dem her på engelsk:

1. Help the person to identify and prioritise their personal goals for recovery.
2. Show belief in the person’s existing strengths in relation to the pursuit of these goals.
3. Identify examples from my own lived experience which inspires and validates hope.
4. Accept that the future, continue to maintain hope and positive expectations.
5. Encourage self-management of mental health problem.
6. Listen to what the person wants in terms of therapeutic intervention.
7. Behave at all times to convey an attitude of respect and a desire for an equal partnership.
8. Indicate a willingness to ‘go the extra mile’ to help the person achieve their goals.
9. Pay particular attention to the importance of goals that enable them to serve and help others
10. Identify non-mental health resources relevant to the achievement of these goals.