Endret: 09. april 2019
Helen Wesnes

Erfaringsformidler Helen Wesnes, delte raust av sine erfaringer fra sin lange historie som pasient til politikere, fagfolk og erfaringskonsulenter på årets Toppmøte, i Oslo 3.april 2019. (FOTO: Solrun Steffensen/NAPHA)

 

– Ingen spurte meg om hvorfor jeg var så redd

– Ingen spurte meg om hvorfor jeg var så redd

Da Helen Louise Wesnes var innlagt, opplevde hun aldri at traumet hun hadde ble knyttet til hennes psykiske uhelse. Behandlernes samtaler med henne dreide seg om diagnoser og hvordan hun skulle forstå og akseptere disse.

Hun har opplevd å få mye feil behandling og feil medisinering i psykiatrien, og det var da hun var på sitt sykeste, hun opplevde å få minst kompetent psykisk helsehjelp. 

Dette fortalte Helen Louise Wesnes, i dag erfaringsformidler og fotograf, da hun holdt foredraget «Mottatt behandling versus ønsket behandling», på årets Toppmøte, arrangert av Nasjonalt senter for erfaringskompetanse og samarbeidspartnere. 

Ble ikke lyttet til 

I de 15 årene hun fikk medikamentell behandling, følte hun seg verken sett eller lyttet til. Nå som hun er frisk, kan hun endelig heve stemmen. 

Hun kritiserer tidspresset - den stadige brannslukkingen, hvor konsekvensen blir at de samme pasientene stadig blir innlagt igjen og igjen. Det pågår i årevis, uten at noe blir bedre, og særlig gjelder det de alvorligst syke. Wesnes etterlyser samfunnsøkonomien i dette. Hun ønsker mindre detaljstyring og mer fokus på hva som kan hjelpe i hverdagen til pasienten. I et intervju på Erfaringskompetanse.no spør hun også hvorfor ikke de som trenger mest hjelp prioriteres høyere. Hun ønsker at vi tar tilbake et perspektiv på psykiske lidelser som normale reaksjoner på livets belastninger. 

Se og hør Helen Louse Wesnes foredrag i opptak på Erfaringskompetanse.no. (Spol frem til 01:31:05-01:53:52)

Aktivt barn med talenter og nettverk 

I det sterke foredraget åpner Wesnes med å fortelle kort om seg selv og sin relativt uproblematiske barndom i en tospråklig familie. Hun var aktiv, pliktoppfyllende og skoleflink og hadde gode venner. I tillegg var hun en meget talentfull fiolinist. 

Etter et traume ble hun innlagt på åpen post i psykiatrien. Da var hun 19 år. Hensikten med den frivillige innleggelsen var å få et korttidsopphold med tid til å komme seg – få omsorg og nok hvile og søvn. I stedet ble hun en kasteball i systemet mellom leger, avdelinger og diagnoser. Innleggelsen ble langvarig – 8,5 år. I ett strekk. For det meste på tvang. 

Diagnoser og medisinering

I foredraget beskriver hvordan opplevelsen av å bli sett på som en diagnose, virket på henne. Tingliggjøringen av henne som et objekt som skulle observeres, defineres og medisineres, gjorde henne enda sykere enn hun var ved innleggelsen. Hun ble feildiagnostisert, feilmedisinert og overmedisinert, mener hun. 

Man finner gjerne det man leter etter, sier Wesnes, og sikter til at det var sykdom behandlerne var opptatt av.

Bivirkninger 

Wesnes forteller om ensidig medikamentelle behandling, tvang, isolasjon, institusjonalisering og en økende følelse av håpløshet, som forverret hennes psykiske helse. Medisineringen ga opplevelsen av å bli fratatt evnen til å tenke og føle.

Dette var ikke et liv, men kun en eksistens, sier hun.

En høy pris

Det var en høy pris å betale for den eneste dokumenterbare positive effekten disse medisinene førte med seg; nemlig at jeg ble litt roligere, fortsatte Wesnes.

Jeg savnet et fokus på det friske, at noen så og var opptatt av ressursene mine

Hvorfor ble det slik?

Wesnes reflekterer høyt over hvorfor dette kunne skje, og mener det henger sammen med forståelsesrammen. Den  biomedisinske forståelsesrammen kan bidra til å skape et skille mellom pasienter og fagfolk, til et «de» og «oss», hvor de er de som er syke og annerledes. Pasientene blir sett på som en homogen masse. På en måte som feilvarer som skal repareres. 

Denne avstanden kan bli forsterket inne på et sykehus, mener Wesnes. 

Kompetanse - og ressursfordeling

På sitt sykeste fikk hun dårligst og minst kompetent hjelp. 

Wesnes mener at psykofarmaka og den overdrevne troen på medikamenters gode effekt, må ta mye av skylden for hvordan man tenker, forstår og behandler psykiske problemer på. De ansatte med lavest kompetanse er sammen med pasientene, mens de mest velutdannete er opptatt med kvalitetssikring. 

Hun viser til forholdet mellom det vi vet hjelper:

20 % fagmetode

40 % sosiale faktorer, omgivelser – bolig, arbeid, venner, familie

40 % relasjon 

Tid og fokus på ressurser

Wesnes trekker frem tid som en viktig faktor for bedring. Verken pasienter og behandlerne burde være presset på tid og prestasjon.

Behandlerne er også mennesker som trenger å puste, sier hun, og høster mye latter fra salen. 

Fokus på ressurser er viktig for pasientene og at man kan trenge hjelp til å se at også små skritt hjelper og er viktig for å komme seg videre i tilfriskningen. 

Mennesker med psykiske lidelser fortjener rett og slett bedre tilnærming, avslutter Helen Loise Wesnes.

Se opptak og artikler fra hele Toppmøtet 2019 på Erfaringskompetanse.no. 

Toppmøte 2019 Illustasjonsfoto:Helen Wesnes
Toppmøte 2019: Bedre behandling og omsorg til mennesker med langvarige og alvorlige psykiske lidelser

 

  • Psykisk helsefeltet er preget av mange og store forandringer og diskusjoner om hva som er hensiktsmessig og tjenlig behandling og omsorg.
  • Hvordan kan samfunnet på best mulig måte legge til rette for og bidra til at mennesker blir sett og hørt og får det de trenger og har krav på?
  • Hensikten med de årlige toppmøtene er å skape en møteplass der fag, erfaring og politikere kan møtes.
  • Kunnskap og tanker om et tema eller en problemstilling deles gjennom presentasjoner og dialog.
  • Samtaler mellom deltakerne rundt bordene i salen.
  • Essensen fra dialogene rundt bordene blir systematisert og videreformidlet til helsemyndighetene.

 

Kommenter:

Mer om

brukererfaringer brukerkunnskap tjenesteutvikling toppmøtet

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen