Publisert: 05. mai 2020.   Endret: 05. mai 2020
Solveig H.H. Kjus, medforsker, NAPHA

EN ENESTE LANG SØNDAG: Jeg har klart meg. Men, det er tungt, fordi jeg er så mye mer mer alene nå enn jeg pleier å være. Hjelperne stiller opp så godt de kan, men forskjellen på før og under Covid-19 er stor. Påsken var tung, i det hele tatt er langhelger og ferier alltid vanskeligst, skriver Solveig H.H. Kjus i dette blogginnlegget. 

– Utsultet på fysisk kontakt

– Utsultet på fysisk kontakt

Jeg var bekymret for nedstengte tilbud og isolasjon. Etter sju uker med koronatiltak, opplever jeg store svingninger mellom et godt tilpasset helsevesen og frustrerende dager hvor DPS'et ikke kan prioritere meg, skriver Solveig H. H. Kjus.

Nå er det snart sju uker siden livet til de fleste i Norge ble satt på hodet. I blogginnlegget Jeg kjenner på en snikende redsel på napha.no 18. mars, skrev jeg hvor bekymret jeg var for hvilke konsekvenser koronakrisen skulle få for meg og andre i min situasjon. Jeg har en alvorlig psykisk lidelse og mottar til vanlig mange ulike tjenester fra kommunen og spesialisthelsetjenesten.

I dag 5. mai, er jeg gjest i Forskerpodden – NTNU Samfunnsforsknings podcast. Både der - og her - forteller jeg om om situasjonen min akkurat nå og hvordan jeg takler koronarestriksjonene. 

Hjelperne har strukket seg langt!

Nå, noen uker etter, kjenner jeg at jeg har klart meg. Og, først og fremst er jeg veldig takknemlig for at hjelperne mine i både kommunen og spesialisthelsetjenesten har strukket seg langt for å gi meg et så godt tilbud som mulig.

Jeg har hatt nesten daglig kontakt med både behandler på DPS og fastlegen via meldinger, telefoner eller videokonsultasjoner. De siste ukene har jeg også fått komme til konsultasjon fysisk. Dette betyr mye for tryggheten min.

Kontakt med andre utendørs

Mine kontaktpersoner i psykisk helse i kommunen og ved aktivitetssenteret har jeg kunnet møte utendørs de siste ukene. Vi har sittet på en benk eller gått en tur sammen.

Jeg har også møtt mine foreldre, noe annen familie og et par venninner ute på terrassen. Jeg er glad for at det er varmere tider og dermed lettere å møtes ute enn hvis det var vinter.

Trygt på DPS

For en uke siden fikk jeg likevel behov av innleggelse. I en uke var jeg innlagt DPS. Der opplevde jeg at personalet og pasientene forholdt seg så godt de kunne til korona-restriksjonene, så det føltes trygt å være der. Maten ble servert i stedet for at vi fikk forsyne oss selv, slik vi har pleid og regelen om to meter avstand ble overholdt. Dessuten var det færre pasienter på større areal enn vanlig.

Det hjalp på psyken å få dette pusterommet fra enetilværelsen, som jeg stort sett har hatt de siste ukene. Det å få mange samtaler som dreide seg om koronasituasjonen, var også viktig for meg.

Snudde brått

Men, akkurat nå er jeg sliten og lei av korona-restriksjoner og begrensninger. I går ble timen min på poliklinikken brått avlyst. Jeg hadde allerede reist langt for å møte opp, og var i utgangspunktet temmelig tom for energi. Full av frustrasjon og sorg måtte jeg bare dra hjem igjen.

Er de for få folk på jobb på DPS? Slik var det ikke før korona. Jeg har forståelse for at det er akutt-tilfellene som må prioriteres, men det sier jo en del om at kapasiteten er for lav.

Jeg lengter etter terapitimene mine.

-Utsultet på fysisk kontakt!

Da jeg for tre uker siden skulle ha den vanlige injeksjonen min med antipsykotisk medisin kunne jeg, for første gang på alle de årene jeg har fått slike injeksjoner, si at jeg så litt fram til det. Rett og slett fordi fastlegen min da ville måtte ta på meg. Selv om hun hadde munnbind og hadde spritet og vasket hendene, så måtte hun faktisk ta på meg for å få satt sprøyta! Og jeg visste at jeg måtte møte opp på kontoret hennes, for dette kunne hun ikke gjøre over videokonsultasjon….Vi som bor alene i disse tider blir jo helt utsultet på fysisk kontakt!

Bekymret for korona-isolasjon

Det som i grunnen bekymrer meg mest akkurat for øyeblikket, er om jeg skulle bli syk av korona, og konsekvensene av eventuell isolasjon hjemme.

Men, jeg er blitt trygget på at dersom det skulle skje. Atjeg skulle bli syk i ukesvis. Så, finnes det en smittepost på DPS som får komme til. Hensikten med denne posten er, så langt jeg har forstått, at pasienter som har store psykiske helseutfordringer skal få et tilbud selv om de skulle bli syke av korona.

Tilpasset seg ekstremsituasjonen

Så det virker på meg som at helsevesenet har vist en stor evne til å tilpasse seg denne ekstreme situasjonen. De har funnet nye måter å møte pasienter/brukere på og flere av hjelperne er tilgjengelige utover vanlig arbeidstid.

Men, dette er vanskelige tider. Langhelger alene gruer jeg meg til. Hvis det ikke hadde gått ut over noen, skulle jeg ønske det var hverdag – og åpent - hver dag, hele tiden.

Kommenter:

Mer om

nyheter blogg brukererfaringer korona koronakrisen

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen