Arbeidsgiverlosene kan spille en viktig rolle.

Angelika Schafft, som i mer enn ti år har drevet  forskning om arbeidsinkludering for personer med psykiske lidelser og problemer, holdt foredrag under NAPHAs nettverkssamling for ACT-team, fylkeskoordinatorer i NAV og representanter for lokale NAV-kontor i Bergen i dag, 24.januar.

• Les hele foredraget (lysark): Gode intensjoner - holder det? v/ Angelika Schafft
• Les også fra nettverkssamlingen: -NAV og helse skal snakke sammen!

Arbeidsgiverlos - ny rolle

En los har bruk for kompetanse med kunnskap om både arbeidsintegrering og psykisk helse. Yrkesrollen er under utvikling, og forsøksordningen ble evaluert i 2012.

-Inkludering i arbeidslivet ble ikke vesentlig styrket, men arbeidslosens veiledningsmetodikk fungerte bra med tanke på å hindre utstøting fra arbeidslivet, og øke kompetansen på jobbfastholdelse, sa Schafft da hun presenterte evalueringen av NAVs forsøk med arbeidsgiverlos.

Bygger nettverk

Det mangler fortsatt hensiktsmessige rutiner for et godt samarbeid med lokale NAV-kontorer. Samarbeidet er likevel etter hvert blitt bedre, arbeidslivssentrenes arbeid med inkludering ved hjelp av arbeidsgiverlos er i gang, og enkelte case peker i positiv retning, viste evalueringen.

-I slike tilfeller forholder losen seg til det aktuelle nettverket, bygger nettverk og bruker veiledningskompetansen sin i den aktuelle situasjonen, sa Schafft.

Hva frykter arbeidsgiver?

En annen undersøkelse sier oss noe om hva som oftest hindrer arbeidsgivere i å ansette personer med psykiske vansker og lidelser.

-Til tross for at arbeidsgiverne hadde gode intensjoner om å ansette, kviet de seg. Hva de fryktet i størst grad var at negative personlige egenskaper og atferd ville gjøre det vanskelig på arbeidsplassen, sa Schaft.  

Andre grunner kunne være at de fryktet:

• At personen ville kreve mye tid og oppmerksomhet, og/eller lage problemer for kolleger
• Dårlig arbeidsevne, at jobben skulle utføres dårlig, at produktiviteten ville være lav eller ustabil
• Mye fravær
• Usikkerhet om hva diagnosen innebærer, og hvordan man skulle forholde seg til, og snakke med vedkommende