-Fra å koste det offentlige to millioner kroner med 260 liggedøgn i akuttpost i året, kom jeg meg på fote igjen med tiltak som kostet bare 150 000 kroner. Jeg har fått tilbake et verdig liv, og er blitt den pappaen jeg ønsker å være, sier Hågen Haugrønningen.
-Jeg håper historien om hvordan jeg gjenreiste livet mitt kan inspirere både hjelpeapparatet og andre brukere, sier Hågen Haugrønningen til napha.no.
Med 11 diagnoser, tung medisinering og blant annet et halvt års opphold i fengsel for rasering av et sosialkontor, så livet mørkt ut for 43-åringen frem til 2009.
På konferansen "Dobbeltdiagnose - ROP 2014" i Oslo denne uka fortalte Haugrønningen om hvordan han på fem år har gått fra å være regnet som "behandlingsresistent", til å ikke ha behov for innleggelser, trene, legge om kostholdet, være uavhengig av medisiner, ha det godt sosialt med familie og venner, ikke være avhengig av økonomisk støtte fra NAV og leve av å holde foredrag og drive veiledning for private og offentlige etater.
-Jeg traff noen medmennesker i hjelpeapparatet som forstod at håpet for meg lå i andre tiltak enn medisiner. Jeg var også heldig å ha støtte fra foreldrene mine, og hadde selv et sterkt ønske om å begynne å leve igjen og få være en god pappa, sier han.
Hans appell til hjelpeapparatet er å fremheve "det som funker", og de ressursene den enkelte har.
-NAV er interessert i restarbeidsevne. Da hjelper det ikke med en diagnoseutredning hvor det bare står alt som er gærnt. Du må ha en funksjonsutredning med fokus på ressurser, og hva som trengs for å fremme disse ressursene. Da har NAV fått et verktøy fra spesialisthelsetjenesten som de kan bruke, sier han.
En slik kartlegging av ressurser er noe både NAV og brukere må etterspørre fra spesialisthelsetjenesten, mener han. For hans egen del kom vendepunktet da han fikk nevropsykologisk utredning av nevropsykolog Merete Glenne Øie, med en tydelig anbefaling om hva som måtte til om han skulle kunne nyttiggjøre seg sine ressurser.
-Vi så på livet mitt som en helhet, og ble enige om hvilke områder jeg kunne jobbe med for å komme videre. For min del var det å jobbe med de bakenforliggende traumene, å komme i gang med studier og å få arbeidstrening som skulle til, forteller han.
Haugrønningen laget en helt konkret handlingsplan for seg selv. Den bestod av blant annet ADHD-coaching, traumeterapi, utdanning i konstellasjoner ved Hellinger-instituttet samt arbeidstrening både ved ADHD Norge og ved Hellinger-instituttet. Blant annet hjalp han til med å rigge til det praktiske rundt kurs og konferanser, koke kaffe og en del andre praktiske ting.
Noe av hjelpen han trengte var det private tilbydere som kunne gi. Sammen med studiene ville det koste omtrent 150 000 kroner. Haugrønningen flyttet fra hjemstedet sitt til Oslo, hvor han kom i kontakt med veilednings- og oppfølgingslos Harald Andreas Weng hos NAV i bydel Sankthanshaugen.
-Jeg kan ikke få fullrost NAV-losen nok. Han støttet meg da jeg la frem en plan og et forslag jeg mente de ikke kunne si nei til. De forstod at det jeg ba om penger og hjelp til var mye mer lønnsomt enn alternativet, som var tilbake til lange institusjonsopphold og uføretrygd for resten av livet, sier han.
Han mener at det å bli møtt med en slik forståelse ga ham muligheten til et nytt forhold til livet, og en god fremtid.
-Losen introduserte meg for et nytt begrep, behandlermedvirkning. Det betyr at behandleren ser på seg selv som en som skal hjelpe brukeren frem i systemet, komme med klare bestillinger til andre deler av hjelpeapparatet og la ressursene og drømmene den enkelte har være styrende for tiltakene, sier Haugrønningen.
-At det var noen som trodde på meg og støttet meg, selv om alt så svart ut, betydde alt for meg. Losen sørget for kjeding av tiltak, sånn at jeg bare kunne gjøre det jeg skulle gjøre. Jeg slapp å stå uten penger, studier ble innvilget og betalt, og jeg fikk den veiledningen jeg hadde behov for, sier han.
Harald Andreas Weng sier til napha.no at Hågens historie er en av de mest spennende han har opplevd i jobben sin.
-Den forvandlingen han har gjennomgått, fra å være så dårlig som han var da jeg traff ham første gang, til å ha kommet dit han er i dag, er imponerende. Jeg tror ikke jeg har sett noe annet menneske som har klart å gjøre en så stor endring i livet sitt, sier Weng.
Han mener Hågen har gjort mye av jobben selv.
-Det vi gjorde var å tro på ham, og se potensialet han hadde til å få til ting, sier Weng.
En annen hjelper Haugrønningen vil trekke frem er en psykiatrisk sykepleier som kommunen stilte med.
-Hun var hjemme hos meg. Kontakten med et medmenneske betydde veldig mye for meg. Jeg var alene, bortsett fra da jeg var på skolen, forteller han.
Sykepleieren var med ham i møter både med NAV og DPS.
-Hun kunne bekrefte at alt jeg sa stemte. For eksempel da jeg kom til DPS-et og et møte med psykiateren, en måned etter at jeg var kommet ut av institusjon. Han sa "å så fantastisk bra de medisinene virket". Da sa jeg at jeg hadde sluttet med medisinene for en måned siden, og sykepleieren kunne bekrefte at dette stemte. Ingen stolte en millimeter på meg med min bakgrunn, jeg som tidligere hadde vært stemplet som livsfarlig og umulig å ha med å gjøre. Hun var innom meg et par ganger i uka, og så at jeg bodde i et møblert hjem, og at det stemte alt jeg sa. Hun var viktig både som medmenneske og som sannhetsvitne for meg, understreker han .
Haugrønningen mener det er hull i hjelpeapparatet, som må tettes ved at tjenestene snakker mer sammen, har større fokus på brukernes ressurser og kommer med klarere bestillinger til hverandre.
-Man har for eksempel krav på en individuell plan, men ikke at den blir fulgt. Her må de ulike delene i systemet stille klarere krav til hverandre, og spille mer sammen, mener han.
Han håper også at tjenestene i større grad blir bærere av troen på at folk kan bli friske.
-Jeg opplever det som at mange tenker at rus og psykiatrilidelser er livsvarige. Det er jeg veldig uenig i. Jeg mener at det er fullt mulig å bli frisk av ROP-lidelser, sier han, og legger til:
-Når behandlingen er kun medisiner, da blir man ikke frisk. Jeg opplever nå at det er en del pilotprosjekter som ser veldig lovende ut, som tenker helhetlig på brukernes livssituasjon og som gir god oppfølging.
Nevropsykolog og professor Merete Glenne Øie mener Hågens historie er noe å lære av for hjelpeapparatet.
-De fleste ville ikke orket å stå på like mye som Hågen har. Historien hans sier noe om at folk kan være langt nede, ikke få de tjeneste de burde hatt, men når man ikke gir seg og først får det man trenger så kan det snu veldig, sier Øie til napha.no.
Hun mener at samarbeid mellom tjenestene, og tro på at folk kan bli bedre, er det viktigste å ta med seg videre fra Hågen Haugrønningens historie.
-Hjelpeapparatet må samarbeide om å se hele personen. Økonomi, bosituasjon, hjelp til kognitive utfordringer, noe meningsfullt å gjøre på dagtid... Alt dette pluss de psykiske vanskene må tjenestene hjelpe folk med, sier Øie.
Hun understreker viktigheten av at tjenestene er samkjørte og koordinerte.
-Mange personer med psykiske lidelser sliter jo nettopp med koordinering. Man kan ikke vente at folk klarer å koordinere livene sine selv når de står oppe i svært stressende livssituasjoner. Det trengs gode ansvarsgrupper, og individuelle planer der alle aktører er inne. Der må både førstelinjetjenesten og spesialisthelsetjenesten være med, sammen med personen selv og eventuelt viktige mennesker i personens nettverk. Det må være en god og effektiv dialog mellom deltagerene, sier Øie, som beundrer Hågen for det han har oppnådd:
-Jeg beundrer ham for at han ikke har gitt opp, og for at han bruker sine erfaringer til å hjelpe andre, sier Øie.
PS. Hågen Haugrønningen skal være medforfatter av en bok som erfaringskompetanse og ROP etter planen skal gi ut neste år.
Det var ett av poengene, da Fremsam, nettverk for helsefremmende samfunn, arrangerte nettverkssamling om bærekraft og folkehelse.
– Vi vil forske på hvordan deltakerne opplever å komme tilbake til arbeidsstedet sitt med «naturen i ryggsekken», sier Lerstein og Jones
– Spesialisthelsetjenesten var god å ha, da midlene rant ut, og kommunene ikke klarte å prioritere å støtte Recovery Ressursbase
– Det kan demme opp for negativ utvikling, både menneskelig og økonomisk, sier Petter A. Linstad, folkehelsekoordinator i Eidskog kommune.
