Endret: 03. november 2015
Marit Louise Grønvik Barlaup - En reise mot håp - 12.10.14

DELER: Med konsertforestillingen "En reise mot håp" deler Marit Louise Grønvik Barlaup, som selv er sosionom, sin personlige historie for å hjelpe andre. (FOTO: Ragnhild Krogvig Karlsen)

Synger sin historie etter overgrep som fireåring

Synger sin historie etter overgrep som fireåring

Marit Louise Grønvik Barlaup har kjempet seg gjennom senskader etter å ha vært utsatt for seksuelle overgrep både i tidlig barndom og som ung voksen. Nå står hun på scenen.

Vår Frues kirke i Trondheim er stappfull. Rundt 500 mennesker har funnet veien til urfremføring av konsertforestillingen En reise mot håp søndag 12. oktober 2014. De stigende tonene fra en sopransaxofon klinger sterkt i rommet, og det river litt spesielt i hjerteroten når Marit Louise Grønvik Barlaups rene stemme trer frem i stillheten som følger:

-Det er inderlig vondt, men jeg er her fremdeles. Livet er ikke over.....  

Reise mot håp

Ideen til ”En reise mot håp” vokste frem etter at Marie Louise Grønvik Barlaup selv i mange år hadde arbeidet ved incestsenter, krisesenter, psykoseteam og traumeenhet, som sosionom med videreutdanning i psykisk helsearbeid.

Konsertforestillingen er satt sammen av åtte monologer, basert på Barlaups egne dagboksnotater, av egenskrevet musikk og av coverlåter. Lillebror og pianist Dagfinn Grønvik, som er med på prosjektet, har skrevet melodi til flere av låtene. Musikken kan karakteriseres som melodiøs pop, og søskenparet er inspirert av David Fosters komposisjoner, men også av irsk og norsk folkemusikk.  

-Håp er drivkraften i hele prosjektet og årsaken til at jeg forteller. Jeg vil formidle hva som har båret meg gjennom alt, og samtidig skape rom for undring og ettertanke etter å ha sett hva vi mennesker faktisk kan overleve, sier hun til Napha.no når vi møter henne noen uker tidligere.

Budskapet om at håp og tro gir styrke, er rettet til kvinner og menn som lever med traumer etter overgrep, til hjelpere og til alle som har vært på det hun kaller et mørkt sted i livet.

Gripende urfremføring

Kristin Trane (faglig rådgiver i NAPHA), som har ansvaret for temaene Vold i nære relasjoner og Kriser, ulykker og katastrofer i kunnskapsbasen Psykiskhelsearbeid.no, og tidligere har jobbet ved krisesenter, var blant publikum under konserten.

-Det kan bety mye for mange at Marit Louise deler sin sterke historie. Det er interessant at hun også er en fagperson som gjør det, sier Trane.

Barndom

Se for deg små barneføtter som løper lett i gresset. Havet utenfor Mørekysten er brusende vakkert og friskt.

Musikk og kristen tro var en viktig del av Marit Louises liv allerede fra starten. Da hun var 3 ½ år opptrådde hun for full sal med sangen Barnetro. Pappa spilte piano. Hun husker applausen og den gode følelsen.

-Hjemmet mitt var trygt. Det ble nok viktig for min overlevelse, sier hun.

Overgrep på fire-åring

-Så skyer det over.Store hender. Skremmende ord. En del av meg blir tatt fra meg, forteller hun fra scenen.

Fra fire-års alder blir Marit Louise utsatt for seksuelle overgrep fra en nær venn av familien. Han ber henne til å holde det hemmelig.

Den store klumpen i magen og i halsen når de små føttene mine går dit jeg egentlig ikke vil. Hendene mine gjør det de ikke vil gjøre. Nei'et mitt ble tatt fra meg.

Glemsel og splittelse

Senere "glemmer" hun det som hadde skjedd. Først som voksen, etter å ha gått i terapi, kommer minnene tilbake.Brikker faller på plass i puslespillet. Det var en grunn til at den lille jenta gjemte seg bak sofaen når bestemte gjester kom på besøk. Det var en grunn til fysisk nærhet ble vanskelig for tenåringen.  

-Det skjer noe med hukommelsen. Jeg fortrengte minner og skjulte meg bak en maske, forteller hun til napha.no.

Dissasosiasjon er en betegnelse kjent fra fagspråket og beskriver det som skjer når hjernen splitter sanseinntrykkene etter ekstreme hendelser som truer ens eksistens. Ved å fjerne oppmerksomheten fra det som er farlig, blir en i en slags stand til å takle angsten som følger med. 

Ingen spurte

I konsertforestillingen gjør Marit Louise et stort hopp i tid, fra barndom til tidlig voksen og studietid. Etter det hun beskriver for napha.no som en selvutslettende ungdomstid, flyttet hun til Oslo for å studere. Det gikk ikke så bra.

Hun gikk ofte til legen. Snakket om at hun hadde vondt i hjertet.  

-Jeg vil ikke legge skyld på noen, men jeg spør meg om ikke leger burde undre seg litt mer, være mer nysgjerrige på hva som ligger bak når en ung jente sier hun har vondt i hjertet eller i halsen, sier Barlaup.

Sammenbrudd etter voldtekt

Da hun ble utsatt for en voldtekt i 20-årene, raknet alt. Hun ble lagt inn på en avdeling. Fikk behandling, men det utløste intense psykiske smerter. Som en verkebyll som bare vokste. Spiralen av vonde tanker snodde seg nedover. Håpet svant.

-Jeg har undret meg på hva som ville skjedd meg videre, om ikke den krenkelsen hadde tvunget meg inn i hjelpeapparatet, sier hun.

Da hun brøt sammen fikk hun krisehjelp fra DIXI – ressurssenter mot voldtekt.

Smilet folk vil se

Mange overgrepsofre sliter med psykiske senskader, og opplever ingen endring til det bedre.

-Noen skifter terapeut. Andre velger sine egne mestringsstrategier, som rus eller trening. Det kan fort bli en flukt vekk fra smertefulle tanker. Jeg selv valgte smilet, forteller Barlaup.

Med låten Charlie Chaplin-låten Smile fra filmen Modern Times (1936), senere sunget av Michael Jackson, treffer Barlaup en sår streng, og ser sekvensen som en av de viktigste elementene konsertforestillingen.

-Smile til tross for innvendig smerte, er noe ikke bare jeg, mange som har vært utsatt for overgrep velger som strategi. Kanskje for å dekke over eller for å få omsorg og respons man har behov for. Det er ingen god strategi, men kommer automatisk. Du forstår at det er det folk vil ha, forteller Barlaup.

Skrev dagbok

Å skrive har også vært en strategi. Marit Louise skrev dagbok fra hun var ni år.

-Jeg har alltid skrevet mye. Det ble en måte å overleve på. I perioder hvor jeg har vært dårlig, ble det nesten tvangspreget. Jeg måtte skrive ned alt. Stort sett har skrivingen vært en venn, sier hun.

Nå er tekstene blitt materiale til en konsert. De har fått nytt liv, og betydning i en større sammenheng.

Stå stille i smerten

«Stå stilla i smärtan», av Ylva Eggehorn, er en sang om å tørre å gå inn i sorgen, for å møte noe godt på den andre siden.

-Det var en sang jeg fikk av en medpasient da jeg var innlagt på Modum Bad, forteller hun.

I et tåkelandsskap

Låten Tåkeland ble skrevet for 13 år siden, da hun fortsatt gikk i terapi. Marie Louise hadde flyttet til Trondheim for å begynne å studere på nytt.

-Jeg sjonglerte det nesten umulige prosjektet å gå i terapi samtidig som jeg skulle konsentrere meg om studier. Du later som du er med, men alt det hverdagslige og konkrete er i virkeligheten langt unna, forteller hun.  

Fysisk kunne hun sitte på bussen på vei til høyskolen med oppgaver, medstudenter og fremtid. I tankene strevde hun med å bearbeide fortiden.  

Vardene – hjelpere i stormen

I forestillingen bruker Marie Louise Grønvik Barlaup Vardene som symboler. De som tåler en storm, og er landemerker.

Vi er kommet til et vendepunkt i konserten - og i livet. Bente Lise Austad, som til daglig jobber som psykomotorisk fysioterapeut, danser Marit Louises gryende glede i myke frigjørende bevegelser over scenen. 

Jeg sitter fortsatt litt på sidelinja. Kjenner smerten komme og gå. Men når tåka begynner å lette, ser jeg varder dukke opp. Midt i det ulendte terrenget.

-De er hjelperne, både i helsetjenestene og i det frivillige arbeidet, som har vært der for meg. I stedet for å forsvinne ut, var de tilstede gjennom flere år, sterke, trofaste og trygge. De ga meg aldri opp, sier hun.

Viktigere enn terapeutisk retning

Vardene fant hun både blant ansatte i psykisk helsetjenester og blant mennesker engasjert i frivillig arbeid og blant familie og venner.

-Jeg mener det å være tilstede over tid, være en venn og formidle håp, er viktigere enn terapeutisk retning. Gjennom jobben min har jeg dessverre erfart at dette mange steder ikke blir prioritert, sier Marie Louise Grønvik Barlaup.

Kristen tro og venner

Det er essensielt å bli behandlet på likefot og være omgitt av venner, mener Barlaup.

-The River av den amerikanske artisten Carman, er låt en venninne sang for meg i en periode jeg følte meg ekstremt sårbar og bodde hos henne. Alle som ser forestillingen En reise mot håp har sikkert ikke et forhold til Jesus, men siden jeg har hatt det siden jeg var liten, ble det naturlig for meg å finne trøst i den sangen.

Venner har vært der for henne på forskjellige måter, derfor valgte hun seg blomster som et bilde på dem.

-Jeg har ekstremt mange ulike venner. De er forskjellige, vakre, fine, sier Barlaup.

Aldri sinne?

Jeg spør henne om hun aldri har vært sint, om ikke aggresjon også kunne være en mestringsstrategi?

-Jo, det er klart. perioder da jeg selv gikk i terapi, kunne jeg ta turer i skogen, kaste stokker og stein i elva. I faser med bearbeiding, herjet tankene meg om nettene. Jeg kunne rammes av tanken på hvor urettferdig alt er. Blant pasienter jeg har jobbet med, er det flere som sier at filmen «Menn som hater kvinner», der karakteren Lisbeth Salander hevner seg med fysisk og psykisk vold virker befriende å se. Slik er det ikke for meg. Dette tror jeg er veldig avhengig av personlighet, sier hun.

I konserten kommer sinnet likevel til uttrykk over gitarstrengene. Gitarist Tor Ivar Hals fikk instruksjon om å legge aggresjon inn i sin solo.  

Aldri helt ferdig med det

Med vilje har hun kalt forestillingen en reise MOT håp og ikke TIL håp.

-Jeg vil ikke påstå at jeg sitter med svaret. Selv for meg etter så lang tid, er det fortsatt en jobb å gjøre. Jeg blir aldri helt ferdig med det, sier hun.

I profesjonell sammenheng er hun etisk bevisst. Hun skiller mellom det hun gjør for andre og det hun gjør for sin egen del.

-Egen historiefortelling må ikke brukes overfor pasienter som egenterapi. I jobb på traumeavdelingen var det viktig for meg å være klar over hvor jeg selv var, mentalt sett. Veiledning og debrifing kan i slike sammenhenger være nyttig i jobben.

Profesjonelle tør ikke være personlige

Ikke alle steder innenfor psykiske helsetjenester blir det ansett som profesjonelt riktig å dele sine egne erfaringer med lidelse og rehabilitering. For Barlaup derimot, ble det en naturlig start på yrkeslivet.

-Min første jobb som ferdigutdannet sosionom var på et støttesenter for incestofre i 2002. De som ansatte meg, prioriterte folk med såkalt smertekompetanse. Halvparten av oss som arbeidet der, hadde egne erfaringer som skulle kunne brukes konkret i jobben. Dermed ble jeg vant til å dele, forteller Barlaup.

Hun så at det fungerte terapeutisk for pasientene. Mange har fortalt at de ble inspirert, og fikk troen på at også de kunne klare å komme ut av depresjonen og få et bedre liv.

-Jeg kunne fortelle at jeg hadde vært på samme sted, i depresjon og smerten. Samtidig kunne jeg formidle tanker om hvordan man likevel kunne få et greit liv, forteller hun.

Lær av lavterskeltilbudene!

-Ved et lavterskeltilbud er de ansatte nødt til å tørre å være nære og gi brukerne opplevelsen av å være på likefot. Her har de andre tjenestene mye å lære av lavterskeltilbudene, mener hun.

Barlaup mener at noe av det viktigste for å overleve med senskader etter overgrep, er å gjenvinne en tro på at det skal gå bra i livet.

Kjærlighet  

For Marit Louise har det gått bra - etterhvert. I dag er hun gift med Halgeir, og de har fire fine gutter sammen. 

-Halgeir er min bauta. Jeg var på vei til å flykte fra alt, ville flytte utenlands, til Hellas. Noen uker før jeg skulle dra, «snublet» jeg over ham hos noen felles venner. Jeg var overhodet ikke på utkikk etter noen mann, men der var han.

Halgeir står helt støtt. Det er blitt lysere. Randi Crawford sang You bring the sun out. Den låten var viktig for Marit Louise i ungdomstiden, og har siden vært med videre på reisen mot håp.

-Av og til blir vi slitne av det begge to, Halgeir og jeg, men han har alltid milde øyne. Han har vært en av dem som har gjort livet mitt stabilt.

Rungende applaus 

Etter konserten tilbyr Kirkens SOS en samtale hvis noen trenger det. Marit Louise Barlaup, sammen med kor, orkester, danser, produsent og andre medhjelpere, tar i mot applaus. Mennesker stimler sammen rundt dem i takknemlighet.

Konserten i Vår Frues kirke 12. Oktober var den første, men planen er å sette den opp flere steder. Interessert? Ta kontakt for spørsmål om booking!

 

 

 

 

En reise mot håp

Konsertforestilling om og med Marit Louise Grønvik Barlaup

På scenen har Barlaup med seg fem instrumentalister, fem sangere, en danser, lys- og lydteknikere og fremfører åtte monologer basert på dagboksnotater fra barndom, ungdom og voksenliv er tonesatt og koreografert.

Spilles første gang i Vår Frues Kirke, Trondheim, 12. oktober 2014

Arrangør: Kirkens By Misjon i Trondheim og Mental Helse i Trondheim

Les mer om prosjektet og book forestillingen: En reise mot håp

UT AV TÅKEN: Marit Louise Grønvik Barlaup forteller om vardene, de som var der for henne. (FOTO: Ragnhild Krogvig Karlsen)


 

Kommenter:

Mer om

nyheter vold.og.overgrep.i.nære.relasjoner

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen