Dette er en av konklusjonene i rapporten «Moderne krisestøtte, oppsummering basert på internasjonal litteratur». Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har - på grunnlag av eksisterende forskning - kartlagt behovet for oppfølging hos mennesker som har opplevd en krisesituasjon. Dette er gjort med bakgrunn i håndteringen av krisestøtte etter 22. juli 2011.

Sosial støtte kan redusere grad av psykiske vansker

I moderne krisestøtte har man i større grad gått bort fra å fokusere på «emosjonell bearbeiding» av hendelsen i akuttfasen, ifølge rapporten. I stedet rettes støtten inn mot å skape trygghet og sikkerhet for enkeltpersoner, samt på å oppfylle enkeltpersoners spesifikke behov.

For de fleste er det naturlig å først og fremst søke støtte fra sine nærmeste etter alvorlige hendelser, og det påpekes at studier har vist at slik støtte førte til lavere grad av psykiske vansker hos den utsatte. Sosial støtte viser seg i tillegg å ha en buffereffekt, gjennom at det gjør det enklere for den enkelte å revurdere hendelsen de har vært utsatt for. Mennesker har i tillegg godt av å være omgitt av andre som vil dem vel, som hjelper dem, og som er der når det trengs, poengteres det i rapporten.

Hver enkelt har ulike behov

Det anbefales at en unngår støtte av typen «one model fits all» , og i stedet fokuserer på de særlige behovene til individene, familiene eller andre grupper som har vært utsatt for alvorlige hendelser. Effektene av en alvorlig hendelse gjør at de overlevende har ulike behov over tid.

Det vises til International Society for Traumatic Stress Studies (ISTSS), som fremhever at de vanligste reaksjonene etter alvorlige hendelser er helt normale, og ofte bidrar til at de overlevende kommer seg igjen. Deres råd er blant annet at en skal være forsiktig med intervensjoner i akuttfasen.

Man kan gi informasjon om mulige reaksjoner, om hvordan den utsatte best mulig kan hjelpe seg selv, og om hvordan han eller hun kan få støtte fra omgivelsene.  Det anbefales også at man unngår formaliserte intervensjoner, da mennesker mestrer stress på ulike måter.

Behov i ulike faser

EU prosjektet, The European Network for Traumatic Stress (TENTS), har utarbeidet en europeisk konsensusrapport. Her legges det fram flere anbefalinger til hjelpeapparatets tiltak etter traumatiske hendelser.

• Den første uken:

Her anbefaler man at det formidles praktisk støtte og empati, mens en hverken oppmuntrer eller hindrer berørte personer i å fortelle, samt at det opprettes en hjemmeside for informasjon og støtte.

• Den første måneden:

I denne perioden anbefales det å vurdere behovene til overlevende som har utviklet problemer, og at personer med akutt stress-syndrom bør tilbys traumefokusert atferdsterapi.

• Fra 1- 3 måneder:

Personer som har utviklet PTSD bør i denne fasen gis tilgang til TF-CBT eller EMDR, og personer som har uttalte symptomer bør kontaktes proaktivt. 

• Etter 3 måneder:

De som i denne fasen fortsatt har problemer, bør ifølge anbefalingene utredes av fagpersoner, og individer med langvarige plager bør tilbys rehabilitering.

Krisestøttesystemet STOUB

Krisestøttesystemet STOUB fremheves i rapporten som nyttig. STOUB står for støtte, oppfølging, utredning og behandling:

• Støtte innebærer primært psykologisk førstehjelp i akuttfasen, og kan inneholde blant annet opprettelse av støttesentre og støttegrupper, samt det at det gis psykologisk førstehjelp fra støttepersonell.
• Oppfølging handler om å utpeke kontaktpersoner og ta proaktiv kontakt med overlevende.
• Utredning innebærer screening og kartlegging av personer med behov for ytterligere støtte.
• Behandling betyr at de som har behov for behandling, skal ha tilgang til evidensbaserte, traumefokuserte behandlingsmetoder.

Les rapporten her.