Publisert: 25. august 2014.   Endret: 20. januar 2016
Trist jente, sammen med mann

LIKE TJENESTER FOR ALLE: Familier som opplever enkeltvise kriser, må få like god hjelp som de som mister noen ved større katastrofer. (Ill.foto:www.colourbox.com)

Må mange dø samtidig for at vi skal få hjelp?

Må mange dø samtidig for at vi skal få hjelp?

-Vi har en velferdsstat og forventer lik behandling for like vansker. Hjelpen bør også være der om man opplever kriser enkeltvis, påpeker Kari Dyregrov ved Senter for krisepsykologi.

Kari Dyregrov, dr. philos, sosiolog og forsker ved Senter for krisepsykologi holdt i mai et engasjerende og viktig innlegg ved Skandinavisk konferanse om barn som pårørende, som ble arrangert i Oslo.

Dyregrov fokuserte på pårørende etter ulykker, kriser og katastrofer, og spurte i innlegget om det er slik at mange må dø samtidig for at de pårørende skal få hjelp. Hun understreket at dette er satt på spissen, men sa samtidig at det er et spørsmål hun har hørt flere ganger. Slike utsagn har særlig kommet i kjølvannet av store katastrofer som 22. juli, og kommer gjerne fra mennesker som har opplevd store kriser enkeltvis.

Alle barn har like stor verdi

Hun spurte om det er slik at situasjonen er forskjellig om «katastrofen» trer inn i de enkeltes liv som enkelthendelser?

Dyregrov trakk frem et eksempel som berørte mange tilhørere i salen. Hun fortalte om en mor som opplevde at hennes sønn ble drept av en politimann i utlandet den 22. juli 2011. Han ble altså drept  samme dag som så alt for mange unge mennesker  mistet livet her hjemme. I ukene etterpå gjorde hjelpeapparatet i Norge alt som sto i deres makt for å hjelpe de berørte etter tragedien på Utøya og i regjeringsbygget. Under de samme ukene kjempet denne moren for å få hjelp. For henne sto det ingen der.

Moren spurte: Er ikke alle barn et barn, uansett hvor det blir drept?

Vi godtar ikke forskjellsbehandling

Tall fra studier, hvor foreldre ble spurt om tilfredshet med hjelpeapparatet, viser generelt stor misnøye med hjelpen barna gis etter kriser. Når foreldre etter 22. juli ble spurt, svarte imidlertid null prosent at de hadde savnet hjelp til barna. Tilfredsheten med hjelpen var generelt høyere etter 22. juli.

-Vi ville alle at de som ble berørt av 22. juli skulle få den hjelpen de fikk, men vi godtar vel ikke forskjellsbehandling? Vi har en velferdsstat, og forventer lik behandling for like vansker. Hjelpen bør også være der om man opplever kriser enkeltvis. Vi vet at dette ikke er svart- hvitt, men at det er mer organisert hjelp, og større anerkjennelse av krisen og tapet, etter store hendelser. Ja, slik er det, slo Dyregrov fast i innlegget.

Hun trakk frem viktigheten av å behandle pårørende som mennesker med ulike behov, og at det er mange faktorer en må ta i betraktning ved tilrettelegging av tiltak.

-Det er mye positivt på gang, men vi er ikke helt i mål, sa hun.

Hun understreket at en enkelt familie som rammes av en «katastrofe», må få samme hjelp som etter større hendelser. De må få lik behandling for like plager og vansker.

Ikke alle fanges opp av hjelpeapparatet

Dyregrov trakk samtidig frem at hendelser som skjer enkeltvis ikke alltid blir fanget opp av hjelpeapparatet. Dette er bedre nå, enn hva det var tidligere, mye grunnet kriseteamene i kommunene. Men selv om teamene har ført til bedring, og det er kriseteam i de fleste kommuner, er det fremdeles ikke et lovpålagt tiltak.

Krise- og katastrofeutsatte tar ikke alltid kontakt med hjelpeapparatet selv. Og hjelpere må ha med seg det at mennesker i krise ofte kan takke nei til et tilbud om hjelp ved første forespørsel.

-Men, da er det viktig å spørre igjen, fastslo Dyregrov.

Hvilken hjelp etterspør mennesker utsatt for kriser?

Dyregrov fremhevet viktigheten av at hjelpeapparatet lytter til mennesker med egenerfaringer, at de bidrar til mestring og hjelp til selvhjelp.

Kriserammede etterspør hjelp som sosial nettverksstøtte og likemansstøtte. De ønsker et offentlig, psykososialt hjelpetilbud, som jobber systematisk og tilpasset den enkelte situasjonen. Hun trakk frem at de ikke ønsker noe enten eller i forhold til disse tilbudene, men både og.

Mennesker utsatt for kriser etterspør hjelp som kommer på et tidlig tidspunkt, og som ivaretar både enkeltindividet og barne- og familieperspektivet. De ønsker også god informasjon og hjelp til å få best mulig oversikt over situasjonen, at skole, barnehage og arbeidssted tilrettelegger for den rammede, og at den hjelpen vedvarer over tid om de er i behov av det.

Posttraumatisk vekst

Dyregrov snakket også om begrepet PTG, Posttraumatisk vekst, en positiv psykologisk endring som kan oppstå i etterkant av en traumatisk hendelse.  For noen kan det å ha opplevd en krise føre til et delvis nytt syn på tilværelsen, at man får en dypere verdsetting av livet og bedre relasjoner til andre, eller at man ser nye muligheter og får en økt personlig styrke.

I følge Dyregrov har internasjonal forskning funnet at 75-90 prosent gjennomgår positive endringer etter traumer og tap. Dette er viktig å ha med seg i møte med den enkelte, samtidig som en må være oppmerksom på at posttraumatisk vekst er et vanskelig og konfliktfylt begrep for mange.

 

Kilde:

Dyregrov, Kari; Må alle dø samtidig for at vi skal få hjelp? Innlegg holdt den 26.05.14 ved Skandinavisk konferanse, barn som pårørende. Hovedarrangører, Nationellt kompetenscentrum anhöriga og BarnsBeste – Nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende. Oslo.

Kari Dyregrov er ansatt ved Senter for Krisepsykologi. (Foto: SE Fotografi)

Kommenter:

Mer om

kriser pårørende foredrag ulykker.og.katastrofer

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen