Dette skriver Slade m.fl. i en artikkel publisert i tidsskriftet World Psychiatry (2014;13:12-20).

Skal man utfordre stigmatiserende fordommer i lokalsamfunnet, må profesjonelle og mennesker med erfaringskunnskap inngå partnerskap og sammen bli samfunnsaktivister, slår de fast.

De siste årene har det vært et økt kunnskapstilfang om hvordan man kan endre tjenestene til å bli recoveryorienterte. Forfatterne av artikkelen «Uses and abuses of recovery: implementing recovery-oriented practices in mental health systems» består av internasjonale eksperter fra sju land. Ulike typer kompetanse er med i utvalget: Erfaringskompetanse og forskningskompetanse, samt at noen er beslutningstakere og klinikere.

Deler inn i nivåer

I en gjennomgang av internasjonale anbefalinger som støtter en slik utvikling, identifiserte forfatterne fire nivåer for arbeidet:

• Å støtte personlige recovery-valg: Hvilke tiltak/ intervensjoner er det som tilbys?
• Arbeidsrelasjonen: Hvordan tilbys/ utøves hjelpen når det kommer til relasjonen mellom hjelper og bruker.
• Organisatorisk forpliktelse: Hva som er kjernevirksomheten til de psykiske helsetjenestene? Skal man hovedsakelig drive med medisinering og direkte symptombehandling, eller skal man ha en mer helhetlig tilnærming til menneskenes liv og nærmiljø?
• Å fremme medborgerskap: Jobbe for bedre rettigheter, medborgerskap og opplevelse av inkludering.

Fortsatt utfordringer

Forfatterne peker på at det er flest kunnskapssammenstillinger som ser på intervensjoner rettet mot de to første nivåene. Altså har man mest kunnskap om hvilke endringer som kreves for å støtte personlig recovery og hvordan tiltakene utøves i relasjon mellom hjelper og bruker.

Det gjenstår fortsatt noen utfordringer i arbeidet med implementering av recovery i psykiske helsetjenester, og de to siste nivåene trekkes da frem som gjenstående barrierer i dette endringsarbeidet. Stigma og hindringer for full inkludering og medborgerskap for mennesker med psykiske lidelser, må i større grad adresseres og utfordres.

Recovery – fordommer og fremmere

Personlig recovery er en subjektiv opplevelse. Dette gjør at det vil være mange definisjoner av recovery, og de kan også endre seg hos den enkelte over tid. Til tross for denne forståelsen, har det vist seg utfordrende å utvikle en recovery orientering i de psykiske helsetjenestene som gir forrang til den enkeltes forståelse. I artikkelen tar forfatterne for seg sju fordommer eller feilslutninger rundt recovery-begrepet, før de beskriver ti empirisk støttede intervensjoner som er recovery-fremmende.

Syv fordommer eller feilslutninger

1)      Recovery er den nyeste modellen

Recovery er ikke en modell som kan innføres i behandlingen og så er tjenestene recovery- orientert. Det er for eksempel ikke nok å ansette medarbeidere med brukererfaring, hvis det ikke også jobbes med forankring i organisasjonen og endring av hele praksisen til å fremme recoveryfaktorer som likestilte relasjoner, fremming av håp, evaluering av tjenestene og den kontekst de utøves i og så videre.

2)      Recovery er ikke relevant for «mine» pasienter

Siden utviklingen av recovery-ideologien og tjenestene har vært mest rettet mot personer med psykoseproblematikk, hevder noen behandlere at dette ikke er relevant for deres brukergrupper. Mange intervensjoner som fremmer recovery er direkte anvendbare og har blitt evaluert for mennesker med andre problemer. Selv om det fortsatt trengs mer dokumentasjon på recovery i forhold til ulike målgrupper, er det klart at recovery er relevant for et bredt utvalg av den kliniske populasjonen.

3)      Med effektiv behandling kan tjenestene få folk friske

Profesjonelle innen helsevesenet er ofte mer kjent med den kliniske betydningen av recovery enn personlig recovery, slik som den er forstått av recoverybevegelsen innen psykisk helse. Mange land gir nå politiske føringer om at psykisk helsetjenester bør bygge på den personlige versjonen av recovery, og gi anerkjennelse til erfaringskunnskapen til brukerne.

4)      Tvang og behandling fremmer recovery

Tvangsbehandling blir sett på som en effektiv måte å ivareta mennesker på når de ikke kan ta vare på seg selv. En litteraturgjennomgang finner lite dokumentasjon på effektiviteten av bruk av tvang når det kommer til bruk av helsetjenester, sosial fungering, mental tilstand, livskvalitet eller tilfredshet med tjenestene. Dokumentasjon peker også mot at bruk av tvang kan være ineffektivt i forhold til reduksjon av reinnleggelser, og for å gjenvinne et meningsfullt liv.

5)      Recoveryorientering betyr nedleggelse av tjenestene

Recoveryorientering er ikke en gyldig begrunnelse for kutt i tjenestene, og slike reduksjoner kan ikke begrunnes med mål om å støtte recovery. Recovery er ikke en lineær prosess og tjenestene må være tilgjengelige for folk når de trenger det. Å erstatte ineffektive tjenester er selvfølgelig greit, men da må det være relatert til mål om forbedring av de psykiske helsetjenestene, ikke begrunnet i implementering av recoveryorienterte tjenester.

6)      Recovery handler om å gjøre folk selvstendige og normale

I den kliniske tradisjonen er det fokus på å endre mennesker gjennom behandling sånn at de kan «passe inn» og bli «normale» og «uavhengige» av støtte og tjenester. Recovery handler ikke om å bli bedre eller om og ikke lenger trenge støtte og tjenester. Det handler om å gjenvinne et godt liv, og retten til å delta på alle arenaer i samfunnet som en likeverdig borger. Deltakelse og inkludering handler ikke om å endre folk til å «passe inn», men om å forandre samfunnet.

7)      Personer kan bare bidra til samfunnet etter at recovery er oppnådd

Arbeid er den måten flest mennesker bidrar til samfunnet på. Arbeid støtter recovery, og flesteparten av de som bruker psykiske helsetjenester er i stand til å arbeide det meste av tiden. Allikevel er det i vestlige land 70- 80 prosent som er utenfor arbeidslivet av de som bruker slike tjenester.

Dette fremmer recovery

Når forfatterne så trekker frem ti empirisk dokumenterte intervensjoner som støtter recovery, påpeker de at disse er ment som illustrerende eksempler og ikke er en normativ liste av tiltak. Målet er å vise hvilke typer intervensjoner man kan forvente at tilbys i et recoveryorientert psykisk helse-system. De ti intervensjonene som nevnes i artikkelen er:

• Ansettelse av erfaringskonsulenter / medarbeidere med brukererfaring.
• Kriseplaner.
• Bedringsplaner basert på den enkeltes erfaringer og tiltak for egenbehandling (wellness recovery action planning – WRAP).
• IMR – illness management and recovery.
• REFOCUS.
• Bedring- og mestringsorientert case management (the strengths model of case management - SMCM).
• Recovery colleges eller recovery opplærings- og utdanningsprogram.
• IPS – individuell jobbstøtte.
• Housing First/ bostøtte.
• Nærmiljøforum (mental health trialogues): Møter hvor brukere, hjelpere, familie og nettverk, psykisk helsearbeidere og andre med interesse for psykisk helse deltar i åpne dialoger som tar for seg aktuelle tema.

Les mer

Flere av disse tiltakene kan du lese mer om på på napha.no og psykiskhelsearbeid.no. Blant annet finner du egne nyhetssaker og artikler om brukeransettelser, IMR, REFOCUS, IPS, Housing First og Recovery-verksteder i Asker, som går innunder det som ovenfor kalles nærmiljøforum.

Disse linkene er bare noen av kildene til videre lesing på Napha sine nettsider. Gå også inn på vår temaside om recovery og klikk deg videre til interessant lesning om disse og flere recovery-relaterte team. Napha har også utgitt en kunnskapssammenstilling om recoveryorienterte praksiser, som du kan laste ned her.

Kilde: Mike Slade, Michaela Amering, Marianne Farkas, Bridget Hamilton, Mary O'Hagan, Graham Panther, Rachel Perkins, Geoff Shepherd, Samson Tse and Rob Whitley: “Uses and abuses of recovery: implementing recovery-oriented practices in mental health systems.” World Psychiatry, feb 2014; 13(1): 12–20 (publisert online feb 4, 2014.  doi:  10.1002/wps.20084).