-Enten tar ungdommen selv kontakt gjennom å banke på døra mi, eller så tar en voksen som er bekymret for den unge kontakt, sier Lars Fredrik Høiby, som er ansatt i Psykologtjenesten for ungdom i Stavanger kommune.

Gjennom sin stilling som psykolog i Stavanger kommune er han en dag i uka ved Godalen v.g.s. De andre dagene har han kontor på Helsehuset i kommunen, også da med en åpen dør for de unge.

-Elevene kan ta kontakt både når jeg er på skolen, og de dagene jeg er på Helsehuset. Det er lav terskel for å få en samtale, og ventetiden er lav. De færreste må vente mer enn en uke. Det er heller ingen krav til henvisning, forteller Høiby.

Snakker med de som banker på

Først har han en avklaringssamtale med eleven. Etterpå tilbyr han vedkommende inntil ti samtaler. Snittet på antall samtaler pr. elev er tre til fire konsultasjoner.

-Siden jeg startet i jobben i desember 2014 har jeg hatt omkring 60 elever i samtale. De fleste som tar kontakt har lettere moderate psykiske vansker, forteller han.

Hovedmålgruppen han jobber med er ungdom mellom 16- 20 år, bosatt i Stavanger kommune. Men Høiby er fleksibel. Han er mer opptatt av hva eleven trenger enn om han eller hun passer inn i en mal av målgrupper eller tilhører riktig kommune.

-Mange av de som går på v.g.s. er over 20 år, og på Godalen går det også elever fra andre kommuner enn Stavanger. Så lenge jeg skal sitte på en videregående skole, sier jeg ikke; «du er fra Sandnes, så deg kan jeg ikke prate med». Jeg snakker med de som kommer og banker på døra mi, slår han fast.  

Trenger hjelp til å rydde i kaos

Høiby jobber tett sammen med NAV veileder Ingunn Arnøy. Noen ganger tar eleven først kontakt med Arnøy, som henviser dem videre til Høiby ved behov, andre ganger er det motsatt. I 2015 fulgte de opp15 ungdommer sammen.

Høiby trekker frem samarbeidet han har med Arnøy som svært viktig for ungdommene.

-Samarbeidet vi har er unikt. Hun kan gjøre noen med alt som skjer utenfor skolehverdagen til elevene, familie, økonomi. Ofte lever de i et kaos som de trenger hjelp til å rydde i, sier han. Arnøy supplerer:

-Noen ganger kommer elevene dit at de kjenner skolen som et fristed, heller enn en belastning. Da kobler jeg ofte på psykologen.

Systematiserer og normaliserer

De vanligste årsakene til at ungdommene tar kontakt med Høiby er stress på grunn av en vanskelig livssituasjon. Det kan være konflikter i hjemmet, pårørendeproblematikk, rus, ulike bekymringer. Mange har problemer med søvn.  

-Noen er det enkelt å hjelpe gjennom konkrete råd og tips. Andre har strevd med svært utfordrende hjemmeforhold over flere år. De fleste kommer med mer enn et problem, sier Høiby.

Han er opptatt av å normalisere utfordringene de strever med.

-Det er jammen ikke alltid psykiatri det handler om. Det er livsproblematikk, og jeg hjelper dem med å systematisere og normalisere. Jeg jobber mye psykoedukativt. Og det fungerer for mange, forklarer han.

Høiby påpeker hvor viktig det er å ha et godt tilbud, også til de som tar opp igjen fag, og er eldre enn hans egentlige hovedmålgruppe.

-Mange av dem jeg møter som er over tjue år strever mye. Og det er ofte dem bekymringen vår er størst rundt. Mange har kompliserte hjemmeforhold, de har ofte rotet det til rundt seg. En del strever også med rus, sier han.

Ikke alltid så mye som skal til

De har vært med å bidra til at flere av ungdommene har greid å gjennomføre videregående. I tillegg til samarbeidet med Arnøy har han tett kontakt med andre faggrupper, som helsesøstre, lærere, rådgivere på skolen, helse og sosialtjenesten, og naturligvis foreldre.

-Noen ganger har det handlet om helt enkle ting den unge har trengt hjelp til. En kjapp prat med kontaktlærer har ofte gjort susen, sier han.

Ikke alle saker er komplekse. Iblant er det ikke mye som skal til for at han eller NAV-veilederen kan gjøre en forskjell.

-Det kan være at eleven ikke kan its`learning, noe som blir for flaut å si fra om, og så blir igjen det en grunn til at skolearbeidet ikke blir fulgt opp. Da er en kort prat med læreren nok, forteller Arnøy. Når han tar kontakt med ansatte på skolen, uansett om hva, får han sjelden nei til svar.

Psykologen har vært uvurderlig for Fredrik

Arnøy lar de positivt ladede adjektivene flomme rundt seg når hun forteller hvor viktig Lars har vært for mange elever. Hun trekker spesielt frem en ung gutt, som hun kaller «Fredrik».

-Han har en vanskelig familiebakgrunn, og det oppstår stadig kriser i familien. NAV hjalp han til å flytte hjemmefra, og i denne prosessen koblet vi på Lars. Nå har «Fredrik» fått en ny hverdag. Han slipper å leve i en ustabil familie, har hjelp med økonomien og har fått satt ord på hvordan dette har vært for han. Lars har blitt en viktig trygghet for «Fredrik», sier Arnøy.

For Høiby er det viktig å være fleksibel. Og han kjenner mange av elevene han følger opp godt.

-Når «Fredrik» tar kontakt, skjønner jeg at det haster, fordi det er sjelden han gjør det. Da skaper jeg tid, skyver på noe annet, forteller Høiby. Og tilføyer at «Fredrik» beskriver tryggheten han får ved at han kan ta kontakt ved behov, som nesten like viktig som selve samtalene.

Hjelper unge som ville falt gjennom

Høiby og Arnøy tenker det skulle vært både NAV veileder og psykolog tilknyttet alle videregående skoler. I alle fall på de skolene som tilbyr yrkesfag.

-Der er de med lavest snitt. De yrkesfaglige skolene får også mange med minoritetsbakgrunn. Det har hendt at en elev med bakgrunn som enslig mindreårig flyktning har kommet til meg på kontoret og fortalt at han ikke har hatt tett oppfølging før. Da blir jeg litt betenkt, forteller Høiby.

Psykologen og NAV-veilederen føler de får hjulpet mange unge gjennom jobben de gjør på Godalen v.g.s. Ungdommer som kanskje ikke ville blitt fanget opp, om de hadde gått på en annen skole.

Hvem skulle fanget dem opp?

De trekker frem et eksempel med ei ung jente med hyppige tilbakevendende depresjoner. Hun hadde ikke fått oppfølging fra det øvrige hjelpeapparatet, til tross for store vansker.

-NAV veilederen kom med henne på kontoret mitt. Jeg ble sjokkert ved den første kontakten, hun hadde vært så langt nede uten å få hjelp. Hun hadde blitt sett på som en jente som var svært lavt-fungerende kognitivt og sosialt. Men så var hun bare helt fastfrosset av sterk depresjon, sier Høiby.

Han henviste henne videre til DPS. Da fikk hun endelig den hjelpen hun trengte.

-Vi strekker oss det vi kan. Men vi ser det er store forskjeller på hvilken psykisk helsehjelp som gis ungdommer fra kommune til kommune. Det er mange ganger tilfeldig at vi får hjulpet ungdommene. Hva om vårt tilbud ikke hadde eksistert? Hvem skulle fanget dem opp da? – spør psykologen.