Praksisfellesskap er et uformelt fellesskap med en gruppe mennesker, med samme ekspertise og interesse, som samarbeider for å utvikle og spre kunnskap om et interessefelt.
I Canada har man erfart at praksisfelleskap kan sette mer fart på recoveryimplementeringen. Praksisfellesskap kan ha ulike størrelser, og kommunikasjon kan foregå enten i form av fysiske møter eller digitalt.
Et viktig mål for praksisfellesskapet, er at det skal utvikles en sterk samarbeidskultur som kan gjøre det lettere å påvirke beslutningstakere, støtte opp om gode praksiser, utvikle robuste implementeringsstrategier og mobilisere for kvalitetsforbedring.
I et praksisfelleskap jobber man kreativt og fleksibelt ut i fra hva det til enhver tid er behov for
Både i Storbritannia, USA, Australia og Canada er det gjort mange ulike initiativ for å få implementert recoveryorienterte praksiser. Det er blant annet oppsummert forskningslitteratur, utarbeidet retningslinjer, etablert nettressurser og ressursmiljø som kan bidra inn i organisasjonsendringer.
På tross av disse omfattende initiativene er det fortsatt utfordrende for tjenestene å få satt recovery tilstrekkelig på dagsorden, og å få jobbet godt nok med implementering. Noe av årsaken kan være at recoveryorienterte praksiser ikke er en ny tjenestemodell, men nye måter å gi hjelp på, som både innebærer at man må tenke nytt både om verdier, organisasjonsprinsipper, og hvem som skal være ansatt i tjenestene.
En mulig strategi for å effektivisere implementeringsarbeidet er etablering av praksisfellesskap. Opprinnelig ble praksisfellesskap utviklet som et ledelsesverktøy for næringslivet.
På grunn av store omveltninger i omgivelsene, hadde man behov for å etablere noen arenaer for kontinuerlig utvikling av ny kunnskap og praksis. I praksisfellesskap utvikles, deles og spres kunnskap fortløpende, og man kan sammen løse utfordringer som dukker opp.
I en artikkel publisert i tidsskriftet Psyciatric Services beskrives kanadiske erfaringer med å etablere et praksisfellesskap for å effektivisere arbeidet med implementering av recoveryorienterte praksiser.
Deltagerne i praksisfelleskapet var personer med brukererfaring, pårørende, forskere, ledere og fagpersoner som møttes månedlig for å utveksle erfaringer. Som mange andre praksisfellesskap var også dette alltid åpent for nye deltagere, (både personer og organisasjoner) og man kunne komme inn eller forlate fellesskapet når man ønsket.
Det var mulig å delta via videokonferanse på samlingene, hvis man ikke hadde anledning til å reise. I gjennomsnitt deltok atten personer på samlingene, og var aktivt medvirkende i ulike arbeidsoppgaver.
For å skape en konstruktiv dialog, ble deltagerne bedt om å begrense kommunikasjonen rundt organisasjonsinterne tema, men heller være mer åpen for å dele erfaringer med de andre og ha kontinuerlig dialog rundt det mangfoldet av praksiser som til enhver tid blir tematisert
For å skape engasjement, var det er alltid en møteplan for hva som skulle gjennomgås på samlingene. Litteratur var delt på e-post på forhånd. Temaer som ble tatt opp, var for eksempel risikohåndtering, kvalitet på tjenester, kartleggingsverktøy og erfaringsmedarbeideres rolle.
Ellers har man brukt samlingene til å dele det mangfoldet av innovasjonsarbeid som foregikk, og deltagere som har brukererfaringer som ønsket det har delt sine bedringshistorier. Det hendte også at «eksperter» utenifra ble invitert til samlingene for å dele erfaringer.
I praksisfellesskapet har man hatt en nøytral arena, hvor man kan dele og spre kunnskap, samarbeide om og støtte hverandre i utviklingsarbeid og arbeide opp i mot beslutningstakere. I felleskap har man utviklet mer robuste lokale implementeringsstrategier, arbeidet med hvordan man kan bidra til recovery i praksis og jobbet sammen for å inkludere personer med psykiske helseproblemer i lokalsamfunnet.
Inspirert av de erfaringer som ble delt gjennom fellesskapet, har mange deltagere også blitt mer motivert til å «oversette» recoverykunnskap til lokale praksiser.
Ut over dette har også praksisfellesskapet bidratt til endringsarbeid på mer overordnet nivå med blant annet:
De senere årene har vi også sett eksempler på denne type praksisfellesskap her til lands. Kommunalt recoveryorientert nettverk (KRON) er et eksempel på et recoveryorientert praksisnettverk, hvor man i fellesskap med andre bidrar til styrking av lokalt arbeid med recoveryorientering av praksis.
Kilde:
Piat, M., Briand, C., Bates, E., Labonte’, L (2016). Recovery Communities of Practice: An Innovative Strategy for Mental Health System Transformation. Psychiatr Serv. January 1; 67 (1): 10-12. doi:10.1176/appi.ps.201500184
Det var ett av poengene, da Fremsam, nettverk for helsefremmende samfunn, arrangerte nettverkssamling om bærekraft og folkehelse.
– Vi vil forske på hvordan deltakerne opplever å komme tilbake til arbeidsstedet sitt med «naturen i ryggsekken», sier Lerstein og Jones
– Spesialisthelsetjenesten var god å ha, da midlene rant ut, og kommunene ikke klarte å prioritere å støtte Recovery Ressursbase
– Det kan demme opp for negativ utvikling, både menneskelig og økonomisk, sier Petter A. Linstad, folkehelsekoordinator i Eidskog kommune.
