Ulla Rosengren har lenge undervist i åpen dialog i nettverksmøter. Les hennes råd om hvordan du kan bruke personer som står brukeren nær, som ressurs.
-Det er gledelig å se at flere og flere er opptatt av å jobbe med åpen dialog i nettverksmøter, sier Rosengren, som til daglig jobber ved Akershus universitetssykehus (Ahus) DPS som spesialkonsulent med Åpen dialog- relasjon og nettverksarbeid.
-I psykiatriske akutt team v/Ahus begynte man å jobbe med åpen dialog i nettverksmøter og reflekterende team i 2004/2005. Nå ser vi at det arbeides mer og mer med åpen dialoger i nettverksmøter, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene, forklarer Rosengren.
Mer aktuelt stoff om åpen dialog i nettverksmøter på napha.no:
Rosengren forteller at om lag 92 fagpersoner og 4-5 personer med brukerkompetanse har mottatt opplæring til nå.
-Fra 2009 har vi kunnet tilby kontinuerlig opplæringstilbud i Nettverksmøter og relasjonskompetanse, i en desentralisert deltids videreutdanning, med 30 og senere 60 studiepoeng, i et samarbeid mellom Høyskolen i Gjøvik (senere NTNU) og Ahus.
-I tillegg til kompetansegivende videreutdanning har vi utviklet et tidagers kurs i Åpen dialog i nettverksmøter.
Opplæringstilbudet ble etterspurt av fagmiljøene, som hadde behov for å få mer og rask kompetanse til ledelse av nettverksmøtene.
-Kurset har vist seg å være populært. Det er mye fokus på praksis og trening i rollen som nettverksmøteleder, gjennom rollespill og øvelser med refleksjoner og reflekterende team, forklarer Rosengren.
Hun slår fast at opplæring hele tiden har vært et viktig tiltak for å kunne utvikle ny praksis innen åpen dialog i nettverk.
-For tiden er flere små samarbeidsprosjekter i gang, der bruk av åpen dialog i nettverksmøter står sentralt.
Rosengren forteller at når hun møter mennesker i arbeidet sitt, så tenker hun alltid på konteksten disse mennesker lever i.
-Jeg er interessert i å høre deres historie og hva som er årsaken til at de ønsker kontakt med oss. I tillegg er jeg opptatt av hvilke erfaringer de har med hjelpeapparatet fra før, sier Rosengren.
Hun har erfart at når flere deltar i samtalen, trer mangfoldet frem.
-Historien blir utvidet og muligheten for nye perspektiver er til stede for alle som deltar i samtalen. Flere perspektiver kommer til syne, og man får mulighet til å høre hvordan andre tenker om en gitt situasjon.
-Med dette får man ny innsikt og dermed anledning til å kunne se og forstå situasjonen på en ny måte.
Det er noen utfordringer med å jobbe men åpen dialog i nettverksmøter. En av dem kan være å gi slipp på «ekspert-rollen». Når NAPHA spør Rosengren hva hun tenker om dette, svarer hun at det er viktig å inkludere den andre i et samarbeid.
-Det er viktig ikke bare å lytte til de du er enige med, men også til de som har et annet perspektiv enn du selv.
-Man må være oppmerksom tilstede og å lytte til hva han/hun har på hjertet. Dette erstatter behovet for å være ekspert på andre menneskers liv, sier Rosengren.
Hun antar at dette kan være mer vanskelig, når en jobber i spesialisthelsetjenesten, enn det er i kommunen.
-Jeg tror spesialisthelsetjenesten har en slags «jeg vet best- kultur» og tradisjon med seg. Bare navnet spesialist er befengt med holdninger og forventninger. Samtidig tenker jeg at det er en trend i samfunnet at mennesker ønsker seg en spesialist, til å fikse dårlig psykisk helse og ubehag, sier hun.
Rosengren påpeker imidlertid at man ved Ahus har bevist at det går an.
-Her jobbes det med åpen dialog i nettverksmøter i flere seksjoner på DPS ’ene og i avdeling for spesial psykiatri ASP. Altså bak lukkete og låste dører, sier hun.
En annen utfordring kan være å få brukeren til å ville dette selv. Rosengren har hørt at det kan være en utfordring å få brukerne til å invitere med det sosiale nettverket inn i samtalen.
-Jeg er ikke sikker, men kan dette henge sammen med en tradisjon og en holdning i vårt samfunn om at behandling av psykiske plager er noe som helst gjøres individuelt?
-En måte å få det til på kan eventuelt være å invitere til tema for samtalen med dem vi hjelper, og da spørre om hvem som vet at de har det vondt. Om familien, for eksempel, vet at vedkommende går i terapi, osv.
Men først og fremst må man være interessert i å høre brukerens tanker om de han/hun har i sitt nettverk. Man må lytte til hva han/hun kunne ønsket å snakke med de om, om de hadde vært tilstede.
Rosengren slår fast at man ofte må bruke litt tid på å skape den nødvendige tryggheten, for at brukeren skal ønske å få flere med i samtalen.
Men hva om møtet ikke blir som man hadde tenkt? Kanskje blir noen veldig sinte, eller det skjer andre ting som kan være tøffe å håndtere.
-Det er utfordrende når det oppstår ubehagelige situasjoner. Men jeg tenker at de følelsene som kommer for en dag i et sånt møte er et uttrykk for situasjonen mennesket lever i her og nå.
-Dette er en del av livet, som vi også må tåle ta imot.
Rosengren sier at hun ikke lenger er så redd for slike utfordringer.
-Jeg tenker at det viktigste er å være tilstede og å lytte. Ikke alt kan fikses, men vi kan som regel snakke om det meste.
-Når vi er flere til stede i samtalen, er det flere som kan finne ut hva vi skal gjøre med den situasjonen som oppstår her og nå.
Ahus og Universitet i Sørøst-Norge vil fra høsten 2019 starte opp ny desentralisert videreutdanning på deltid, med 30 studiepoeng i Dialogiske praksiser.
-Dette er et videreutdanningstilbud som er åpent for alle. Blir det mange som ønsker å søke studiet, vil fagpersoner fra opptaksområdet til Ahus bli prioritert først, sier Rosengren.
Nettverksarbeid foregikk ved Feragen i Røros i null grader nylig. Naturen var konferanserom, og folk lå i telt.
En nasjonal kartlegging viser en bekymringsfull nedgang i antall ansatte i denne rollen i ACT/FACT-team for voksne.
Helseenheten i Dovre kommune samarbeider med spisesteder og Frivilligsentralen om et sosialt middagstilbud for innbyggerne
– Noen ganger kan en slå flere fluer i en smekk, sier helserådgiver i Dovre kommune, Gunn Sverdrup. – Det har vi gjort med Eta i lag.
