Mener den nye tvangsbegrensningsloven verken endrer maktforhold og definisjonsmakt i psykiatrien, beskytter mot overgrep eller sikrer retten til informert samtykke.
-Å ville begrense tvang er bra, men lovforslaget flytter ikke makten over til enkeltpersonen. Jeg opplever at denne NOU-en med innmari mange ord sier «vær så snill, ikke gjør det», «ikke gjør det så mye», «gjør det riktigere». Men den sier ikke «ikke gjør det», sa Mette Ellingsdalen fra WSO til fullsatt sal på Litteraturhuset i Oslo, der det nye forslaget til tvangsbegrensningslov ble debattert 12. september.
Ellingsdalen er politisk rådgiver i organisasjonen We Shall Overcome (WSO), og sa at hun er grunnleggende i mot bruk av tvang i psykisk helsevern.
-Lovutvalget har prøvd å snevre inn adgangen til å bruke tvang, for eksempel ved å fjerne behandlingskriteriet, men det er fortsatt skjønnsbasert og underlagt psykiatriens definisjonsmakt. Det er fokus på tvangsbegrensning og frivillige alternativer, men som pasient er man helt avhengig av at systemet og fagpersonene gjør jobben sin, mener hun.
Hun møtte motstand på synet om at all tvangsbruk bør forbys, av psykiater og professor Tor Ketil Larsen Universitetet i Bergen, som har jobbet mye med tidlig intervensjon gjennom TIPS-studien.
-Skulle jeg bli så syk at jeg trenger at andre tar beslutningen om behandling for meg, så håper jeg at så skjer. Jeg mener at vi ikke har forskning som viser at man på bestemte steder bruker for mye tvang. Det er faktisk mulig å bruke for lite tvang også. For lite bruk av tvang kan gå ut over de mest sårbare pasientene, slik vi ser i USA hvor 25-50 prosent av uteliggerne har aktiv eller nylig gjennomgått psykose, sier han.
Larsen viser blant annet til mennesker med akutt psykose, og til at flere dømmes til tvungen behandling gjennom rettssystemet nå enn før.
-Vi får en situasjon der folk blir så syke at de gjør ting de dømmes for. Jeg mener det er bedre at helsevesenet griper inn og tar ansvar, enn at det skal være slik at det å begå lovbrudd er det som fører til at man endelig får stabil behandling, sier han.
Tor Ketil Larsen, psykiater og professor, på Litteraturhuset i Oslo 12. september.
Samtidig peker også han på negative sider ved tvangsbruk.
-Jeg har hatt pasienter som har tatt stor skade av tvang, og fått større skader av behandlingen enn det som var intensjonen. Men jeg er likevel uenig i at man skal ta bort behandling med medisin, som i mange tilfeller virker, sier han.
Larsen er også sterkt kritisk til at utvalget ikke har hatt med psykiatere som jobber med problemstillingen.
-Det svekker utvalgets arbeid i vesentlig grad, hevder han.
Mette Ellingsdalen understreker at hun ikke er i mot bruk av medisiner, men at det må være frivillig.
-Jeg er ikke i mot god hjelp, men i mot tvang. Jeg er ikke i mot medisinering, men tvangsmedisinering, sier hun.
Ellingsdalen mener at det i en modell bygget på menneskerettigheter handler om at et menneskes vilje, preferanser og autonomi skal respekteres og ivaretas, også i situasjoner hvor kommunikasjonen er vanskelig og i akutte situasjoner.
-Det handler ikke om at man ikke skal gjøre noe, men man må snu problemstillingen fra «når skal man bruke tvang», til «hvordan hjelper vi når vi ikke skal bruke tvang». Det er mange måter og løse dette på i praksis, avhengig av hva slag situasjon det er. Beslutningsstøtte er en, sier hun, og viser til et konkret verktøy fra Verdens Helseorganisasjon (WHO):
-WHO har utviklet Quality Rights Training for å utvikle tjenester basert på menneskerettighetene, hvor det er mange konkrete eksempler på støtte og hjelp som ikke fratar selvbestemmelse. Dette kunne være et godt utgangspunkt også i Norge, mener Ellingsdalen.
Leder av utvalget som la frem lovforslaget om tvangsbegrensningslov, jus-professor Bjørn Henning Østenstad, inntok en mellomposisjon i debatten på Litteraturhuset. Han argumenterte for at tvangsbruk kan og bør reduseres mye, men at det i visse tilfeller er riktig og helt nødvendig å kunne bruke tvang, normalt i kortere perioder.
-Av og til kommer vi ikke i mål med frivillige tiltak, selv etter utstrakt beslutningsstøtte. Å overlate de aller mest hjelpetrengende til sin egen skjebne, kan her være diskriminerende etter menneskerettighetene når det er fare for liv eller vesentlig helseskade, mener Østenstad.
-Selv om selvbestemmelsesretten står sterkt, har utvalgsflertallet lagt til grunn at retten til helse i noen tilfeller må veie tyngre, sier han.
Jus-professor Bjørn Henning Østenstad ledet utvalget som i juni foreslo ny tvangsbegrensningslov. Her på Litteraturhuset i Oslo 12. september.
Østenstad viser videre til flere innstramningsforslag i det nye lovforslaget, som skal redusere bruken av tvang så langt det er mulig.
-Kontrollordningene blir sterkere, og rettet inn mot å begrense tvangsbruken. Adgangen til bruk av tvang i nødssituasjoner innskrenkes. Dette er spesielt viktig. Nødretten blir tidvis omtalt som «legens beste venn», fordi reglene er så uklare. Utvalget gjør noe med det, og knytter nødrett opp til akuttsituasjonen, sier Østenstad.
Hjemmelen for bruk av mekaniske tvangsmidler foreslår lovutvalget å ta bort om tre år, sik at det blir forbudt.
-For å nå målet forutsettes det et nasjonalt koordinert faglig utviklingsarbeid. Vilkårene for tvangsmedisinering med antipsykotisk medisin skjerpes på mange punkter, sier Østenstad.
Han påpeker at lovforslaget krever at man må prøve alternativer først, slik som musikkterapi og andre alternative behandlingsformer.
-I tillegg er det et vilkår at preparat og dose er godkjent av legemiddelverket for personens kliniske diagnose. Dette blir strengere enn i dag, og skal hindre at folk utsettes for skade som vi vet at disse medikamentene kan gi som bivirkninger, sier han.
Det nye lovforslaget inneholder også forslag om at personer som tidligere har vært psykotiske og har blitt behandlet med antipsykotiske legemidler, skal kunne reservere seg mot fremtidig medikamentell behandling.
-Et vilkår er imidlertid at personen er beslutningskompetent. Reservasjonen vil heller ikke gjelde dersom det foreligger en nødssituasjon, personen utgjør en fare for andre, hensynet til mindreårige barn er tungtveiende eller vedkommende ikke motsetter seg behandlingen når den faktisk blir tilbudt, sier han.
Utvalget retter videre fokus mot gjennomføringen av tvangstiltak, som ifølge Østenstad kan være vel så viktig for den som utsettes for tvang som selve vedtaket.
-Et krav om at skjermingslokaler skal være innredet som vanlige beboelsesrom slik utvalget foreslår, vil innebære en vesentlig innstramming av dagens praksis i psykisk helsevern. Utvalget har vurdert at et slikt krav er nødvendig ut fra pliktetiske og menneskerettslige vurderinger, sier han.
Østenstad framhever at hele lovforslaget er rettet inn mot å begrense bruken av tvang mest mulig.
-Forslaget til ny lov er bygget opp og formulert med tanke på å fremme kulturendringer i tjenestene, som kan gi reelle forbedringer, mener han.
Blant annet framhever Østenstad følgende punkter:
Les tidligere napha.no-sak om lovforslaget. Debatten på Litteraturhuset i Oslo 12. september ble arrangert av Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse.
Både ordføreren og kommunepsykologen har innledet bålpraten, som er fast element på samlingene
– Bli med i et fellesskap der du bidrar for deg selv og andre. Det kan ha større ringvirkninger enn du tror!
Den nasjonale ABC-kampanjen er rulla ut. Tre grep er sentrale, seier minister Vestre: Gjer noko aktivt, meiningsfullt og saman med andre
Koret, som får stadig flere medlemmer og drives av Frivillighetssentralen i bygda, rimer godt med ABC for god psykisk helse-modellen.
