Endret: 25. november 2019
Fred Rune Rahm

HJERNEN BLIR SLITEN: -Jo mer slitne vi er, jo lettere er det for hjernen å falle tilbake til den automatiserte tenkningen. Da definerer vi fort en vi møter i for eksempel kategorien «rusmisbruker», sier lege og seniorrådgiver, Fred Rune Rahm. FOTO: Finn Olav Bagstevold

Blir bedre hjelpere når vi forstår hjernens oss og dem-tenkning

Blir bedre hjelpere når vi forstår hjernens oss og dem-tenkning

-Hjernen vår plasserer automatisk de vi møter i oss- og dem-grupper. Kunnskap om dette gir psykisk helsearbeidere et verktøy for å skape en god relasjon.

-Vi er laget med en hjerne som er mistenksom mot alt som kan true eller skade meg eller de jeg er glad i. Derfor grupperer vi mennesker utfra ulike egenskaper, sier Fred Rune Rahm, lege og seniorrådgiver i KORUS Sør.

Når kakerlakker får personnavn

Dette kan skape avstand mellom hjelper og bruker. Han viser til et eksempel fra en amerikansk studie med robotkakerlakker, der en gruppe mennesker fikk i oppdrag å slå i hjel så mange kakerlakker de klarte på ett minutt. De fikk utlevert en hammer, og slo så mange de bare klarte på det minuttet.

-Så ga de de samme robotkakerlakkene navn, og satte navnelapper på ryggen deres. Klarer du å slå i hjel «Per», «Lise» og de andre kakerlakkene på ett minutt? Det viste seg at de hadde flere bom, og slo i hjel færre kakerlakker denne gangen. Det eneste som var endret var at robotkakerlakkene hadde fått navn. Dette er et eksempel på hvordan man ved å individualisere kan bidra til at vi i mindre grad kategoriserer i «oss og dem», sier Rahm.

Recovery skaper nærhet

Han mener det er viktig at psykisk helse- og rusarbeidere er bevisst på å se hver person de møter som et individ, og ikke som del av en gruppe.

-Recovery er en god metode hvor du har som utgangspunkt at du leter etter personens ressurser. Da har du automatisk flyttet den andre nærmere deg, med en positiv innstilling til at han kanskje har de samme ressursene som andre i «min gruppe», sier Rahm.

Automatiserte markører

Han forklarer at det i hjernen vår er et område som heter Fusiform area, som gjenkjenner ansiktstrekk i kategorier fremfor i individer.

-Disse kategoriene knyttes til markører vi automatisk har dannet oss, som for eksempel om personen har jobb eller ikke, hudfarge, sosial status, religion eller hvor man kommer fra, sier han.

Markørene aktiverer et annet område i hjernen kalt Insula, som er koblet til avsky.

-Det gjør igjen at vi blir mindre empatiske mot dem vi har definert i en kategori som «de andre». Så har vi Amygdala, en annen del av hjernen vår som styrer vår umiddelbare og reflektoriske respons på inntrykk og følelser. Dette systemet er automatisert, og aktiveres uten at vi tenker oss om, sier Rahm.

Verst når vi er slitne

Det blir en konflikt mellom den delen av hjernen som på impuls kategoriserer i «oss og dem», og den delen som reflekterer.

-Som en motsats må vi koble inn frontallappen, hvor vi reflekterer, «men dette kan jo ikke stemme, jeg har jo ikke belegg for å tenke dette om den jeg ikke kjenner?». Å koble på denne delen er energikrevende for hjernen, og jo mer slitne vi er, jo lettere er det for hjernen å falle tilbake til den automatiserte tenkningen. Da definerer vi fort en vi møter i for eksempel kategorien «rusmisbruker», istedenfor å se de individuelle egenskapene han eller hun har, sier han.

Vær obs på egne fordommer

Denne automatiserte forenklingen som vi hjelpere for eksempel kan gjøre når vi blir slitne, finner man også på andre områder.

-Vi ser blant annet fra amerikanske studier at rettsapparatet gir strengere straffer utpå dagen enn på morgenen. Da er man mer sliten, og hjernen begynner automatisk å kategorisere ut i fra markørene. «Han er sikkert som alle de andre kriminelle, han kommer ikke til å endre seg», eksemplifiserer Rahm.

Han mener vi bør spørre oss selv om hva som er markørene mine her, og hva er egentlig realitetene.

-Selv om han jeg møter er fra Somalia, så behøver han ikke å være radikal muslim. Jeg må lete etter de individuelle forskjellene. Dette gir meg mer empati med den jeg skal hjelpe.

Går begge veier

Slike automatiserte forenklinger skjer også når vi definerer tjenestetilbudet vårt i grupper, som for eksempel «eldre».

-Eldre er gjerne definert i et aldersspenn fra 65 til 90 år. Vi vet jo at det er store individuelle forskjeller innenfor den gruppen, men vi gir et tjenestetilbud rettet mot én gruppe, påpeker han.

Rahm mener vi må huske at empatien er sterkere med «oss» enn med «dem», og at vi tåler mer lidelse på vegne av «de andre».

-På samme måte som vi kategoriserer i grupper når vi jobber i hjelpeapparatet, så gjør de vi skal hjelpe det samme motsatt vei. «Hun kan jo ikke forstå meg når hun ikke har barn selv», kan være eksempel på en automatisert holdning brukeren har til oss. Dette kan vi ikke gjøre noe med, men det hjelper å være bevisst på at det også skjer den andre veien, sier han.

Kommenter:

Mer om

nyheter verktøy psykisk.helsearbeid.som.fag.og.praksisfelt

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen