Endret: 02. mars 2017
Falkeblikk på samtalene  - øye ser gjennom hull i papir

INNSIKT: Om vi tar arbeidshverdagens samtaler nærmere i øyesyn, kan det gi oss ny innsikt og kunnskap, skriver Ingebjørg Lavoll Gjesvik (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com).

Et falkeblikk på samtalene i psykisk helsetjeneste

Et falkeblikk på samtalene i psykisk helsetjeneste

Det vi forteller hverandre i løpet av arbeidsdagen bidrar til å forme vår praksis. Tar vi samtalene og historiefortellingen på alvor? Vi bør stoppe opp og lære.

Helsetjenester fordrer kunnskap, improvisasjon, fleksibilitet og oppmerksomhet på den enkeltes reelle behov. I psykisk helsetjeneste har vi har en lang og god tradisjon med å oppsøke bruker der han og hun oppholder seg. Vi dokumenterer og utarbeider planer for tjenesten, kvalitetssikrer og rapporterer. Det er en arbeidspraksis som kan omtales som rasjonell, målbar og ikke minst er den kontrollerbar.

Mer sjelden opplever jeg at vi retter vår oppmerksomhet mot alle historiene vi deler og måten vi som personale snakker sammen på. Dialog og refleksjon om hva vi gjør, og hva vi ikke gjør, oppstår tilfeldig og sjelden.

Å vende en vane

En eldre kvinne hadde over lang tid fått utdelt tabletter i knust form og blandet ut i syltetøy. Det var en kamp hver gang, vi kjente alle til det, og jeg kvidde meg til seansen. Jeg ante jo at var svært ubehagelig for henne, men rutinen rundt medisinutdeling var godt beskrevet i behandlingsplanen. En dag var det en ung sykepleierstudent som skulle dele ut medisin til kvinnen. Jeg så at de gikk inn på medisinrommet, og da hun kom tilbake måtte jeg spørre hvordan dette hadde gått: Bare fint! svarte studenten. Hun hadde spurt kvinnen om hvordan hun foretrakk å ta medisinen, og fått til svar at hun gjerne ville ta tablettene hele og med vann til.  

I dag tenker jeg at det hadde vært spennende om vi hadde brukt anledningen til å stoppe og vurdere samtalene vi hadde hatt om medisinutdeling til denne kvinnen. Hva var det som egentlig skjedde da rutinen ble etablert? Hvorfor tok min nye medarbeider et valg om å handle på en ny måte? Hvorfor hadde ikke vi andre gjort det?

Komplekst samspill

I boken Narratives We Organize By (2003) omtaler Søderberg våre historier som en organisering av erfaring og hukommelse. Ut fra dette er det fristende å se på vår praksis som et sammensurium av ulike historier, myter, unnskyldninger, støtteerklæringer, misforståelser og begrunnelser.

For meg skaper mine egne og de andres historier mening, trygghet, tilhørighet og identitet, men også usikkerhet. Jeg kan også kjenne på misunnelse. Av og til skam over det vi snakker om, eller måter vi formulerer oss på. Det er et komplekst spill vi holder gående som personalgruppe. Samtalene, og det de etterlater seg, er heller ikke til å unngå, fordi vi alltid er i en form for samhandling. 

Sosiale prosesser

Å lese Ralph Staceys teori om komplekse responderende prosesser (Stacey 2008), utfordret meg til å ta mine erfaringer fra praksis på alvor; Å se nærmere på hva jeg gjør og hva jeg velger vekk. Stacey retter min oppmerksomhet inn på hvordan vi regulerer både hverandre og oss selv. Denne reguleringen, eller forhandlingen om du vil, er en nødvendig prosess for å passe inn og forstå spillets regler og gang. Det skjer en finurlig selvorganisering i og mellom oss når vi samhandler. Noen ganger gjentar vi oss selv og repeterer stadig de samme historiene. Andre ganger endrer samtalen mønster og skifter retning. Uten tvil er vår samhandling både forutsigbar og uforutsigbar på samme tid.

Annen forståelse

La meg ta deg ta et eksempel til:

I teamet jeg var en del av, diskuterte vi stadig situasjonen til en ung kvinne vi fulgte opp. Historiene vi delta handlet om hennes drama, opprør, rop og slåsskamper med oss. Jeg formidlet det samme til min leder, og forventet nok en et nikk og bekreftelse på hvor omfattende behovene til jenta var. I stedet lente han seg tilbake i stolen. Det ble helt stille mellom oss. Han så noe underfundig på meg og sa bare at han ikke fant oppførselen hennes så underlig. -Tvert i mot har hun med sine erfaringer all grunn til å protestere på vår oppfølging, sa han.

Historien illustrerer hvordan min leders respons til meg brøt vår historierekke om denne jenta. Dette skapte virkelig en ny forståelse for den situasjonen hun var i. Slike falkeblikk på det vi forteller hverandre er viktige.

Å ta de ordinære samtaler fra praksishverdagen inn i en utforskende dialog, for å gi i rom for refleksjon omkring dem, kan bringe frem ny innsikt og kunnskap. Jeg må understreke kan, fordi samtaler sjelden lett lar seg styre i en bestemt retning og ikke minst; de er prisgitt samspillet mellom oss.

Selvkritisk blikk

Å yte fleksible og individuelle tjenester fordrer et selvkritisk blikk på arbeidsmetoder og etablert forståelse. Jeg finner fagfeltet vårt gode på det.

Men, fremdeles skal vi søke etter nye måter å utvikle tjenesten på. Jeg har over vist til at kunnskap kan vokse frem gjennom samhandlingen. Viktige spørsmål kan da være: Bringer vi inn nye tema for å forstå situasjonen til brukeren? Slipper vi nye synspunkter til hos oss? Hvordan bruke historiene som sirkulerer? Kan vi gi slipp på gamle og kanskje fastlåse meninger? Ser vi repeterende tema som kan, eller skal, legges til side? Kanskje blir det mulig å snakke om hvordan relasjoner og posisjoner styrer samtalens tema og dynamikk.Kan den tause medarbeider bli en mer deltakende historiedeler? De som stadig tar ordstyringen må kunne gi litt slipp.  Er det gunstig at uformell dialog bringes inn i våre offisielle samtalerom?

Vi er ansvarlig

Å forstå innsikt og utvikling som et resultat av en kompleks og paradoksal samhandling retter oppmerksomheten mot hvilke samtaler vi fører og kvalitetene av disse. Vi har et utall av muligheter til å utforske og kanskje, kanskje er resultatet ny kunnskap. Både jeg og du er ansvarlig.

 

Stacey, R.D (2008) Hvordan kunnskap vokser frem- Et kompleksitetsperspektiv på læring og kunnskapsutvikling. Gyldendal akademisk

Søderberg, A.M (2003) Sensegiving and sensemaking in an integration process. In Czarniawska og Gagliardi (ed) Narratives We Organize By . John Benjamins Publishing c.o The Netherlands

Ingebjørg Lavoll Gjesvik er i dag miljøterapeut i psykisk helsetjeneste i Karlsøy kommune. Hun er utdannet barnevernspedagog og har en master innen organisasjon og ledelse.
Skrivekurs NAPHA/SPoR

Denne kronikken er den andre i en serie artikler fra skrivekurset NAPHA holder i 2017 i samarbeid med Sykepleierforbundets faggruppe for psykisk helse og rus.

 

 

Kommenter:

Mer om

psykisk.helsearbeid.som.fag.og.praksisfelt kronikker faglig.kvalitet kompetanseutvikling

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen