Endret: 20. desember 2017
svingete vei recovery

Recovery-historikk, begrep og perspektiver

Recovery-historikk, begrep og perspektiver

En kunnskapsoppsummering beskriver ulike måter å bruke recovery-begrepet på. Recovery omtales blant annet som en tilnærming, en modell, et erfaringsbasert kunnskapsfelt, en filosofi, et paradigme, en bevegelse og en visjon, men også som en myte eller et slogan blant skeptikerne.

I rapporten "Recoveryorienterte praksiser- en systematisk kunnskapssammenstilling" er den historiske utviklingen av begrepet og perspektivet recovery beskrevet.

Ikke et nytt perspektiv

Recovery er ikke noe nytt begrep eller perspektiv. Personer som har egenerfaring med psykiske helseproblemer, og deres pårørende, har i en årrekke visst at de kan komme seg – med eller uten behandling. Innen psykisk helseforskning og forløpsstudier er det i mer enn 50 år dokumentert at et betydelig antall personer med alvorlig psykisk lidelse opplever bedring (Harding, 1988; Topor, 2001; Borg, 2007; Silverstein & Bellack, 2008).

Lokalbaserte tjenester  fremmer recovery

De senere års utvikling av psykiske helsetjenester har også bidratt til et økt fokus på recoverybegrepet. Fremveksten av lokalbaserte tilbud, nedbygging av institusjonene, de terapeutiske samfunn, antipsykiatriske bevegelser, sosialpsykiatrisk utvikling og praksiser, Lov 180 og den demokratiske psykiske helsetjeneste i Italia, har på ulike vis inspirert til nye praksiser og kunnskaper (Jacobson & Curtis, 2000; Davidson, O’Conell, Tondora & Lawless, 2005; Slade, Leamy, Bacon, Janosik, Le Boutillier, Williams & Bird, 2012; Borg & Karlsson, 2013).

Økt fokus på menneskerettigheter og brukermedvirkning

Den økende interessen for recovery må også forstås i lys av et sterkere fokus på menneskerettigheter og brukermedvirkning innen det psykiske helsearbeidet. Forskningsområder som empowerment, resilience, rehabilitering, salutogenese, helse og velvære, familie- og nettverksarbeid og samarbeidende praksiser er også beslektet med recovery (Andersen, 1987, 1999; Anderson & Goolishian; 1988; Deegan, 1996, 1997; Topor, 2001; Davidson, 2003; Anderson 2008; Slade, 2009; Karlsson & Borg, 2013; Seikkulla & Arnkil, 2013).

Dokumentert bedring ved alvorlige psykiske lidelser

Recoveryforskning har særlig vært knyttet til alvorlige psykiske lidelser. Som vist tidligere er bedring ved alvorlige psykiske lidelser dokumentert i flere forløpsstudier (Warner, 1994; Harrison, Hopper, Craig, Laska, Siegel, Wanderling mfl., 2001; Topor, 2001). Likevel er kronisitetsstempelet fremdeles knyttet til psykiske lidelser i dominerende fagmiljøer, selv om for eksempel forskjeller i forløpet ved diagnosen schizofreni også er bekreftet gjennom flere tiår (Bleuler, 1950; Strauss & Carpenter, 1977; Davidson, 2003). Avhengig av hvor forløpsstudier er utført, regnes det med at mellom 45 og 65 prosent «kommer seg» (Davidson & Roe, 2007).

Forskning det gjerne vises til vedrørende recovery, er den amerikanske forskeren Courteney Hardings pionerarbeider (Harding, 1987). Her presenteres oppfølgning som ble gjennomført over et langt tidsrom, mellom 23 og 37 år. Det dokumenteres at mellom 53 og 68 prosent oppnår bedring (se Harding, 1987; Warner, 1994).

Resultatene fra den anerkjente og omfattende WHO-studien er videre sentral bakgrunnskunnskap for recovery. En 25 års multisenterstudie, med oppfølging av 18 store pasientgrupper, viser at omkring halvparten har et positivt utfall ved at bedring foreligger (Harrison mfl., 2001). Pasientgruppene var geografisk plassert over hele verden, i både I- og U-land. Hele 75 prosent av informantene var det mulig å gjenfinne etter 25 år.

Recoveryforskning fra 70- og 80-tallet

Det unike med recovery som begrep og forskningsområde, er at kunnskapen er utviklet gjennom personers levde erfaringer med psykisk uhelse og bedring. Fokus har særlig vært på hva personene selv mener skal til for "å komme seg". Recoveryforskning ble initiert i amerikanske miljøer på 1970- og 80-tallet. 

I begynnelsen ble recovery betraktet primært som en personlig prosess. Det foreligger en rekke definisjoner på recovery som en personlig prosess. En ofte gjengitt definisjon ble utarbeidet av den amerikanske psykologen William A. Anthony, som tidligere var leder for Center for Psychiatric Rehabilitation ved Boston University:

«Recovery er en dypt personlig, unik prosess som innebærer endring av ens holdninger, verdier, følelser, mål, ferdigheterog/eller roller. Det er en måte å leve et liv på som gir håp, trivsel og mulighet til å bidra, på tross av begrensningene som de psykiske problemene representerer. Recovery innebærer ny mening og nye mål for livet, og muligheter til å vokse og utvikle seg»

(Forfatternes oversettelse, Anthony, 1993, s. 17).

Fokus på ressurser, kompetanse og vekstpotensial

Senere - særlig gjennom britisk og nordisk forskning, men også deler av den amerikanske - har kontekstuelle forhold og rettighetsperspektiver blitt mer sentrale. Ingen skal gis merkelappen «så kronisk psykisk syk», at personen ikke kan leve et selvstendig, verdig og meningsfullt liv i sitt valgte lokalmiljø (Davidson, 2006). Dette er noe av det mest sentrale i recovery. Det er en grunnleggende holdning om at vi alle er en del av den samme menneskeheten. Vi har alle de samme rettighetene, og vi har ressurser, kompetanse og vekstpotensial.

Recovery handler om å jakte på ressurser i seg selv, sammen med andre som venner, familie, kollegaer eller fagpersoner. Det handler om å bygge håp om et bedre liv, og å finne frem til omgivelser som gir næring til og styrker den psykiske helsen og troen på en meningsfull fremtid. Selv om recovery først og fremst er personens egen prosess og arbeidsinnsats, er andre mennesker rundt og de sosiale betingelsene viktige.

I South London and Maudsley NHS Foundation Trust (2007, s.8) brukes denne definisjonen som grunnlag for forskning og praksiser: «Recovery handler om å leve et så godt liv som mulig». Fokuset er på selve livet og muligheten til å ha det godt og trygt.

I en omfattende tjenesteutvikling i England, Implementing Recovery through Organisational Change (Im-ROC), brukes denne definisjonen:

«Recovery handler om å skape seg et meningsfullt og tilfredsstillende liv, slik som personene selv definerer det, med eller uten symptomer og problemer som kan komme og gå» (Shepherd, Boardman & Slade, 2008, s.1, oversettelse Borg og Karlsson).

Recovery på norsk

I norsk helse- og velferdspolitikk er recovery i liten grad fremstilt som et sentralt begrep og perspektiv. I enkelte nasjonale retningslinjer for behandling, som for eksempel ROP-retningslinjene (2012), er det tatt opp i begrenset grad. Videre er det beskjedent inkludert i høringsutkastet til Veileder for psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne (Helsedirektoratet, 2013).

Det skal imidlertid understrekes at grunnlagsperspektivene i recovery sammenfaller med sentrale politiske satsingsområder innen psykisk helse de siste 30 år: fra Tilbud i lokalmiljøet (1981), via Opptrappingsplanen (1998), til Samhandlingsreformen (2009). Her vektlegges også menneskerettigheter og pasientrettigheter, humanisme, lokalbaserte tilbud, sosial inkludering, medvirkning og deltakelse. Behov for holdningsendringer og ny kunnskap hos fagpersonene understrekes også, særlig i Opptrappingsplanen for psykisk helse.

To ulike kilder

Vi kan snakke om hovedkilder i begrepsutviklingen av recovery (Davidson, O’Conell, Tandoro, Lawless & Evans, 2005; Borg, 2007; Slade, 2009). Den ene kilden er de psykiske helsetjenestene, som har fokus på resultat og behandlingseffekt. Den andre kilden bygger på brukererfaringer og grasrotbevegelsers erfaringsbaserte kunnskap, deres mobilisering og engasjement for å bli lyttet til, trodd på og anerkjent som likeverdige medborgere. Det er tre definisjoner det ofte vises til i forskningslitteratur og tjenesteutvikling:

  1. Recovery som en personlig prosess
  2. Recovery som en sosial prosess
  3. Recovery som et resultat eller klinisk recovery

Referanser

Andersen, T (1987). The reflecting team: dialogue and meta-dialogue in clinical work. Family process, 26 (4), 415-428.

Andersen, T (1999). Et samarbeid - av noen kalt veiledning. I: M. H. Rønnestad & S. Reichelt (Red.).Psykoterapiveiledning. Oslo: Tano Aschehoug.

Anderson, H., & Goolishian, H (1988). Human systems as linguistic systems: Envolving ideas about the implications for theory and practice. Family process, 27(4), 371-393.

Anderson, H (2008). The heart and spirit of collaborative therapy: The philosophical stance “a way of being” in relationships and conversation. I: H. Anderson & D. Gehart (Red.). Collaborative Therapy. Relations and conversations that make a difference. New York: Routledge.

Anthony, W. A.(1993). Recovery from mental illness: The guiding vision of the mental health service system in the 1990s.Psychosocial Rehabilitation Journal, 16(4), 11-23. doi:10.1037/h0095655

Bleuler, E (1950). Dementia praecox or the group of schizophrenia. New York: International University Press.

Borg, M (2007). The nature of recovery as lived in everyday life: perspectives of individuals recovering from severe mental health problems (B. 2007:110). Trondheim: Norges teknisk naturvitenskapelige universitet.

Davidson, L (2003). Living outside mental illness: qualitative studies of recovery in chizophrenia. New York: New York University Press.

Davidson, L., O’Connell, M., Tondora, J., Styron, T., Kangas, K (2006): The top ten concerns about recovery encountered in mental health system transformation. Psychiatric Services, 57, 5, pp. 640-645.

Davidson, L., & Roe, D (2007). Recovery from versus recovery in serious mental illness: One strategy for lessening confusion plaguing recovery.Journal of Mental Health, 16(4), 459-470. doi: doi:10.1080/09638230701482394

Davidson, L., Tondora, J., O’Connell, M. J., Kirk, T., Jr., Rockholz, P., & Evans, A. C (2007). Creating a recovery-oriented system of behavioral health care: moving from concept to reality. Psychiatr Rehabil J, 31(1), 23-31.

Deegan, P. E (1996). Recovery and the Conspiracy of Hope. The sixth annual mental health services conference of Australia and New Zealand. Brisbane Australia.

Deegan, P. E (1997). Recovery as a journey of the heart. I L. Spanoil, C. Gagne & M. Koehler (Red.), Psychological and social aspects of psychiatric disability (s. 74-84). Boston: Center for Psychiatric Rehabilitation.

Harding, C. M., Brooks, G. W., Ashikaga, T., Strauss, J. S., & Breier, A (1987). The Vermont longitudinal study of persons with severe mental illness, II: Long-term outcome of subjects who retrospectively met DSM-III criteria for schizophrenia. Am J Psychiatry, 144(6), 727-735.

Harrison, G., Hopper, K., Craig, T., Laska, E., Siegel, C., Wanderling, J., Wiersma, D (2001). Recovery from psychotic illness: a 15- and 25-year international follow-up study.The British Journal of Psychiatry, 178(6), 506-517. doi: 10.1192/bjp.178.6.506

Jacobson, N., & Curtis, L (2012). Recovery as policy in mental health services: Strategies emerging from the states. Psychiatric Rehabilitation Journal, 23(4), 333-341.

Karlsson, B. & Borg, M.(2013). Psykisk helsearbeid - humane og sosiale perspektiver og praksiser. Oslo: Gyldendal Akademiske.

Seikkula, J. & Arnkil, T. E (2013). Åpen dialog i relasjonell praksis. Respekt for annerledeshet iøyeblikket. Oslo: Gyldendal Akademiske.

Shepherd, G., Boardman, J. & Burns, M (2010), Implementing Recovery – A methodology for organisational change. Centre for Mental Health

Slade, M (2009). Personal recovery and mental illness: a guide for mental health professionals. Cambridge: Cambridge University Press.

Slade, M., Leamy, M., Bacon, F., Janosik, M., Le Boutillier, C., Williams, J., & Bird, V (2012). International differences in understanding recovery: systematic review. Epidemiology and Psychiatric Sciences, 21(04), 353-364. doi: doi:10.1017/S2045796012000133

Silverstein, S. M., & Bellack, A. S (2008). A scientific agenda for the concept of recovery as it applies to schizophrenia. [Literature Review].Clinical Psychology Review, 28(7), 1108-1124. doi: http://dx.doi.org/10.1016/j.cpr.2008.03.004

South London and Maudsley NHS Foundation Trust (2007). Social Inclusion, Rehabilitation and Recovery Strategy 2007-2010,London: South London and Maudsley NHS Foundation Trust.

Strauss, J. S., & Carpenter, W. T., Jr. (1977). Prediction of outcome in schizophrenia. III.Five-year outcome and its predictors.Arch Gen Psychiatry, 34(2), 159-163.

Topor, A (2001). Managing the contradictions. Recovery from severe mental disorders. Stockholm: Stockholm University, Department of Social Work, SSSW, nr. 18.

Warner, R (1994). Recovery from schizophrenia: psychiatry and political economy. London: Routledge.

 

 

 

 

Kunnskapsoppsummeringer fra NAPHA

Kommenter:

Mer om

recovery kunnskapsoversikter

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen