Endret: 04. oktober 2011
Puslespill
Betegnelsen ”psykisk helsefeltet” passer mye bedre enn ”psykisk helsevern” på dagens situasjon og utfordringer: I et felt er mange aktører og mange problemstillinger kontinuerlig i spill, skriver NAPHA-blogger Odd Volden. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no.

Fra Lundekvam til Handikapforbundet

Fra Lundekvam til Handikapforbundet

Fra eks-fotballspiller Claus Lundekvams arbeid for andre med rusproblemer, til Norges Handikapforbunds likemannsstrategi: Brukererfaring står sentralt i Odd Voldens nyeste blogginnlegg.

18. - 21. september var jeg sammen med NAPHA på studietur til Oslo. Som frilanser og deltidsarbeider hadde jeg ikke anledning til å være med på hele programmet, men det jeg fikk med meg, var spennende.

19. september feiret NAPHA sin treårs fødselsdag med omvisning og middag i det flotte operahuset i Bjørvika. Noe av det jeg husker best fra denne kvelden, var fotballinteressen til middagsgjestene fra trondheimsbaserte NAPHA.

Nyttig sportsartikkel

Rosenborg spilte nemlig seriekamp mot et lag fra Kristiansand mens vi spiste middag. Rosenborgs seier la definitivt ingen demper på stemningen under jubileumsmiddagen.

Jeg pleier å si at jeg har vokst fra den verste sportsinteressen, men jeg må innrømme at jeg fortsatt skumleser sportssidene i avisene. Slik har det seg at jeg en uke etter vår aften i operaen finner en sportsrelatert artikkel jeg tenker jeg kan bruke til noe.

Fotballspiller hjelper andre

Den tidligere fotballproffen Claus Lundekvam har spilt 40 landskamper og 411 kamper for Southampton (1996-2008). Etter at karriereren var over, fikk han problemer med å klare overgangen fra å være en bejublet fotballspiller til et mer ordinært liv. ”Rusen” på banen ble erstattet med vodka og kokain.

Men Lundekvam fikk hjelp på en avvenningsklinikk i Sør-England. I dag er han fotballekspert og sitter i studio under TV2s Premier League-sendinger. Han er også en ressursperson for andre som sliter:

-Jeg er konsekvent på at de som har avhengighetsproblemer, enten det dreier seg om alkohol, narkotika eller gambling, må ha hjelp fra en som har vært gjennom det samme. (Aftenposten, 26. september)

Egenerfaring ulikt verdsatt

For ti år siden deltok jeg, som representant for Mental Helse, i et stort planarbeid i Vest-Agder. Der traff jeg en lege som arbeidet i rusfeltet. Han minnet meg om at på rusfeltet hadde egenerfaring med lidelsen lenge blitt sett på som en ressurs, mens det ”i psykiatrien” var slik at du ble stigmatisert og utstøtt om du hadde en psykiatrisk diagnose.  

På rusfeltet kunne du få jobb hvis du hadde sluttet å ruse deg. På psykisk helsefeltet har man inntil for få år siden gjerne mistet jobben om man havnet på den andre siden av nøkkelknippet.

Erfaring og fag på samme lag

Det skjer heldigvis en positiv utvikling på dette området. 21. september deltok jeg på en konferanse i regi av Nasjonalt kompetansesenter for læring og mestring (NK LMS). Jeg ledet blant annet en panelsamtale om å være brukermedvirker og erfaringskonsulent.

Jeg (og de andre i salen, etter evalueringen å dømme) opplevde det som veldig positivt og interessant å høre hvor kunnskapsrike og reflekterte brukerrepresentanter og erfaringskonsulenter vi har.

Det kan ikke lenger være mulig å avfeie slagordet Erfaring og fag på samme lag! etter å ha hørt Gunnhild Ruud Lindvig, Geir R. Jensen og Jenny Tendal snakke om hvordan de har pløyd ny mark og håndtert sine utfordrende roller på psykisk helsefeltet.

Tjenesteutøver med brukerperspektiv

Fra den samme konferansen fikk jeg også med meg første del av psykolog Helge Sølvbergs innlegg om fag- og erfaringsforankret gruppeledelse. Sølvberg har skrevet bok om noe av dette arbeidet.

Jeg har ikke lest boka ennå, men Sølvbergs innlegg på konferansen vitner om en tjenesteutøver som tar føringene om brukerperspektivet på alvor. Helge Sølvberg har i mange år ledet forskjellige grupper sammen med pårørende og primærbrukere, og hevder i dag at fag uten erfaring ikke gir mening.

Sjekk dessuten ut denne reportasjen om samling og nettverk for erfaringskonsulenter opp hos erfaringskompetanse.no.

Selvhjelp Norge

Jeg fikk også med meg NAPHAs ekskursjon til Selvhjelp Norge. Vi fikk med oss mye å lese derfra, og jeg har spesielt festet meg ved et par setninger i en av brosjyrene:

”Selvhjelp er en brikke i det totale helsearbeidet. Selvhjelp er i tillegg til, ikke i stedet for noe annet...” (Selvhjelp - et verktøy i eget liv, side 5)

Resultater til ettertanke

Hvorfor lar jeg meg trigge av dette? Vel, det kan være jeg tar feil, men jeg aner en sterk angst for å provosere det norske statshelsevesenet i disse ydmyke formuleringene. Jeg spurte om Selvhjelp Norge kjente til at det hadde forekommet selvmord blant deltakerne i gruppene deres. Det gjorde de ikke, og de mente at de var så tett på disse gruppene at de ville ha hørt om det om det hadde forekommet.

Når man tenker på hvor ofte det forekommer at mennesker i ordinær psykiatrisk behandling tar livet sitt, både under døgnbehandling og like etter utskrivelse, er det grunn til å tenke seg om når man hører resultatene fra Selvhjelp Norge.

Noe det offentlige mangler

Nå kan man selvfølgelig ikke uten videre sammenlikne Selvhjelp Norges grupper med alt som foregår i de offentlige tjenestene rettet mot mennesker med psykiske lidelser. En del av de alvorligste lidelsene vil sikkert være underrepresentert i selvhjelpsgrupper, sammenliknet med det offentlige tjenesteapparatet. Men selvhjelpsgrupper kan ha noe de offentlige tjenestene mangler: sterkere gruppefølelse, større forpliktelse fra og sterkere solidaritet mellom medlemmene.

Påvirket av Civita?

Jeg tenker derfor at i mange tilfeller kan selvhjelp faktisk være noe som er ”istedenfor” og ikke ”i tillegg til”. Det er mulig jeg er i ferd med å bli for påvirket av den liberale tankesmia Civita, men jeg vil hevde at i hvert fall når det kommer til psykisk helsefeltet og dets historie og kulturer, skal vi være ytterst varsomme med å gjøre de offentlige tjenestene til regelen og alle sivile innsatser til unntak.

Hjelp på jobb

Jeg hadde ikke anledning til å delta på konferansen Arbeid i et behandlingsperspektiv - psykisk helse og rus, arrangert av Helsedirektoratet og NAV, hvor  Rachel Perkins, i følge napha.no, holdt et forrykende foredrag om arbeid for mennesker med psykiske lidelser.

-Arbeidsløsheten blant mennesker med psykiske lidelser er opp mot 85 prosent i England. Samtidig er det et faktum at svært mange ønsker seg jobb, sier Perkins. Hun utfordrer den tradisjonelle tanken om at man først må behandle og deretter hjelpe folk ut i jobb.

-Jo lenger en står utenfor arbeidslivet, jo høyere blir terskelen for å komme seg tilbake. Dette er noe de fleste kan kjenne seg igjen i, påpeker hun.

Kriseløsning på ordinære arenaer

Jeg berørte noe liknende i et foredrag jeg holdt under Schizofrenidagene i Stavanger i fjor:

Den som tar et menneske ut av sitt nettverk og ut av de ordinære arenaene, har ansvaret for å få mennesket inn igjen også.Det betyr at helsesøstre, fastleger, legevaktsleger, psykologer og andre psykisk helsearbeidere påtar seg et enormt ansvar når de tar i mot, henviser, diagnostiserer og behandler enkeltmennesker. Sjansen er nemlig stor for at man tømmer det aktuelle nettverket for ressurser istedenfor å styrke det når man intervenerer overfor enkeltmennesker.

Vi må snarest mulig komme oss dit at vi gir de beste betingelsene og mest prestisje til fagfolk, erfaringskonsulenter, selvhjelpere og likemenn som løser kriser på de ordinære arenaene, slik at mennesker slipper å bli ”tatt ut” av fellesskapene. Det er det eneste som er menneskelig, sosialt, faglig og økonomisk bærekraftig i dagens og morgendagens samfunn.

Kan lære av andre

For et par uker siden holdt jeg et foredrag på Norges Handikapforbunds (NHF) årlige likemannskonferanse. Det er mitt inntrykk at vi kanskje ikke har et like bevisst forhold til tradisjonelt likemannsarbeid på psykisk helsefeltet.

NHFs strategi for likemannsarbeid finnes her; under punktet ”Likemannshjelp”. Sitatet under er hentet fra dette dokumentet:

I samme båt

Likemannsarbeid kan betegnes som en samhandling mellom mennesker som opplever å være i samme båt- eller i noenlunde den samme livssituasjon og hvor selve samhandlingen har som mål å være en hjelp...Det bærende prinsipp er at likemannsarbeidet bygger på en aktiv og målrettet bruk av egenbasert erfaring, og hvor en av dem som inngår i relasjonen har en lengre og mer bearbeidet erfaring enn de øvrige. Dette er likemannen...

Erfaringskonsulenter, brukermedvirkere, selvhjelp og likemannsarbeid - det er mange grunner til at vi skal og kan nedbetone oppfatningen av fagfolk som aktive ytere og brukere som passive mottakere. Derfor passer da også betegnelsen ”psykisk helsefeltet” mye bedre enn ”psykisk helsevern” på dagens situasjon og utfordringer: I et felt er mange aktører og mange problemstillinger kontinuerlig i spill.

Ringen sluttet

Vi får vel gi oss her, men i dag kan vi med rette si at ringen er sluttet: Vi startet med Claus Lundekvam og hans betoning av at mennesker med avhengighetsproblemer må ha hjelp av noen som har vært gjennom det samme, og vi slutter med Norges Handikapforbunds strategi for likemannsarbeid.

Men hvis vi skal være helt korrekte, startet vi dagens innlegg med NAPHA og Rosenborg i operaen. Da må vi nesten runde av innlegget med denne.

NAPHA-blogger Odd Volden.

Kommenter:

Mer om

blogg

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen