Endret: 11. november 2015
Vidar Bjørn

OPPSUMMERER RoP-ARBEID: -De samme utfordringene oppstår igjen og igjen i ny forkledning, sier Vidar Bjørn. Nå er han i gang med masterstudier ved UiN. (Foto: Roald Lund Fleiner/ NAPHA).

Pensjonist sulten på mer kunnskap

Pensjonist sulten på mer kunnskap

Da samfunnsmedisineren Vidar Bjørn begynte å motta alderspensjon, ble det litt feil å gi seg. Han følte han hadde mer på hjertet.

Nå er han aktuell med teksten «Hva er e vi driver med? Om RoP-lidelser, samfunnet og hjelpeapparatet». Her oppsummerer Bjørn tanker og erfaringer han har gjort seg rundt det tverrfaglige utviklingsarbeidet på RoP-området de siste årene.

-Hvorfor en slik tekst, Vidar Bjørn?

-I hele yrkeslivet har jeg jobbet samfunnsmedisinsk, med mer vekt på grupperettede enn individuelle tiltak. Jeg har alltid vært opptatt av sosialmedisin og rettferdighet, tverrfaglighet, utvikling og innovasjon, og så samhandlingsutfordringer allerede tidlig på 90-tallet, da jeg jobbet som kommunal helsesjef. Senere arbeidet jeg rundt ti år med Opptrappingsplanen for psykisk helse hos Fylkesmannen i Vestfold, før jeg ble rekruttert til å lede prosjektet “SPoR Vestfold - samhandling psykiatri og rus”. Prosjektet foregikk fra 2010-2013, og er oppsummert i den nye rapporten.

Da prosjektperioden var over, syntes jeg det gjensto en del ugjorte refleksjoner og ugjort formidlingsarbeid. Samtidig skulle jeg gå ut i pensjon. Men NAPHA, SEPREP og Høgskolen i Buskerud og Vestfold bidro økonomisk til at jeg kunne ha en 20 prosent stilling i åtte måneder i 2014 for å skrive ut den foreliggende teksten. Jeg laget også en undervisningsversjon av stoffet.

-Hva slags blikk har du i teksten?

-Jeg har valgt et kritisk, personlig blikk. SPoR-prosjektet ble en kollektiv erkjennelsesprosess.

Vi hadde omfattende veilednings- og undervisningsprosesser, og jeg synes jeg vi lærte mye om hvorfor RoP-feltet er preget av stor diskepans mellom overordnede målsettinger, formidabel ressursinnsats og brukeropplevd nytte. I rapporten har jeg formidlet refleksjonene om dette tilbake til fagfeltet, i en form som er litt friere og sikkert mer personlig enn det er mer formell rapport kan være.

-Hva er det viktig for deg å formidle?

-Underveis i arbeidet har jeg blitt mer og mer opptatt av at utviklingstrekk i selve helseforvaltningen går i gal retning i forhold til det som hadde gagnet RoP-feltet best. Jeg synes man må bli flinkere til å hente fram og nyttiggjøre seg medarbeidernes arbeidserfaringer på feltet.

Jeg er en ihuga tilhenger av endringsprosesser “bottom-up”, og vil gjerne bidra til å inspirere grasrotfolk til å tro på sitt eget potensiale i å bidra i endringsprosesser, heller enn å sutre over hvor vanskelig ting er. Det er masse flotte og engasjerte, dyktige men slitne, folk rundt omkring.

Selv har jeg hatt ulike roller og har måttet skifte perspektiv underveis. Jeg tror det har bidratt til at jeg heller ser muligheter heller enn begrensninger, og jeg tror jeg var en av de første som begynte å bruke begrep som samsone og samhandling istedenfor gråsone.

-Hvor står RoP-arbeidet i dag, tenker du?

-Jeg tror det er et poeng at det ikke har vært så mange endringer. De samme utfordringene oppstår igjen og igjen i ny forkledning. Utdanningene gjør oss fortsatt like “smale” i vår betraktningsmåte. På tross av økt ressurstilgang er vi like dårlige på å samhandle i grenseflatene.

Jeg opplevde at opptrappingsplanen bedret og øremerket ressurstilgangen, og at det smurte kreativiteten og samhandlingen. Men mange gode tiltak og mye god samhandling forvitret etterpå. Samhandlingsreformen har bare hatt fokus på ansvarsfordeling, ikke på å utvikle en bedre politikk for ansvarsdeling.

-Hvem er undervisningsopplegget ditt myntet på?

-I første rekke er det myntet på folk som har erfaring på feltet. Jeg liker best å jobbe i seminarform med folk som har en del yrkeserfaring, som videreutdanning i psykisk helse og/eller rus, og masterstudenter. I starten av forelesningene pleier jeg å si: «Av meg kommer dere ikke til å lære noe nytt. Men jeg håper å kunne hjelpe dere til å lære av deres egne erfaringer».

-Nå er du, som pensjonist, selv i gang med videre studier, nærmere bestemt som masterstudent i praktisk kunnskap ved UiN i Bodø. Hva tenker du med det?

-Jeg har vært så heldig å kunne jobbe mesteparten av mitt yrkesaktive liv med spørsmål som ligger svært nær mitt personlige verdigrunnlag. Dette vil jeg videreføre nå. Og så irriterer det meg litt at vi i SPoR-prosjektet ikke tidlig nok erkjente at vi burde jobbet mer med medarbeiderperspektivet. Det har jeg lyst til å se mer på som student.

Sier Bjørn, før han ber pent om å få komme med et boktips, sånn helt på tampen:

-Jeg anbefaler alle å lese ei bok som nettopp er kommet ut på Gyldendal akademiske. Den heter «En fjerde vei for velferden» og er skrevet av Jan Erik Støstad.

 

Vidar Bjørn
  • Utdannet lege 1979, pensjonist fra våren 2014. 
  • Samfunnsmedisinsk (ikke-klinisk) arbeid siden 1982. 
  • Har mellomfag i sosiologi, mastergrad helseadministrasjon/ledelse.
  • Har jobbet åtte år som kommuneoverlege og kommunal helsesjef.
  • Har jobbet to lange perioder hos Fylkeslegen/Fylkesmannen i Vestfold, sist fra 1998-2010. Var da ansvarlig for etatens oppgaver under Opptrappingsplanen for psykisk helse.
  • Ledet prosjektet ”SPoR Vestfold – samhandling psykiatri og rus (2010-2013)”.
  • Er nå mastergradsstudent i ”Praktisk kunnskap” ved Universitetet i Nordland, Bodø.

Kommenter:

Mer om

rusproblem.og.psykisk.lidelse nyheter

Les også

Ingen treff...
Aktuelt
Siste fra Kunnskapsbasen