Tove Elisabeth Johnsen har jobbet hos Fylkesmannen siden 1998. Hun er utdannet sosionom og har hovedfag i sosialt arbeid fra NTNU. Hun var sentral i oppbyggingen og implementeringen av den politiske helsereformen «Opptrappingsplanen for psykisk helse». Hun har også ledet prosjektet Nasjonalt temanettverk for brukerkunnskap. Tidlig i karrieren sin jobbet hun på psykiatrisk sykehus, og var med på å etablere en poliklinikk for mennesker med psykoseproblematikk. Hun har også jobbet i kommunesektoren i over ti år.

NAPHA har bedt henne kaste blikket både bakover og framover, og si noe om fagfeltets utvikling.

Når du går 20 år tilbake i tid og ser på fagfeltet, hva synes du har vært den største endringen?

- Det er betydelig større åpenhet rund det å ha psykiske helseproblemer i dag enn for to tiår siden, selv om det fremdeles er stigma og kategorisering av mennesker med psykisk helseproblemer. I dag er det en økende bevissthet rundt at alle bor i en kommune, også mennesker som har dårlig psykisk helse. Endringen gjennom disse 20 årene har hatt stort fokus på å bedre levevilkårene til de med psykiske lidelser, og her har kommunene gjort en god og viktig jobb. Kommunene har mye mer å spille på av tilbud i dag, enn den gangen.

Hva har man ikke fått til på tross av det store løftet feltet har fått?

- Det er fremdeles for få boliger for de som har store og sammensatte problemer og som har vansker med å ta imot hjelp. Vi har dessuten store utfordringer i forhold til å tilby inkluderende arbeidsplasser for mennesker med funksjonshindre. Her stiller mennesker med psykiske problemer på linje med mange andre personer med funksjonshindre, sier Johnsen og tilføyer: - Forebygging og sosial ulikhet i helse henger sammen, men årsaksfaktorene er vanskelig å gjøre noe med. Det er lettere å reparere på «synlige» skader. At mange ikke får tilgang til arbeidslivet er fortsatt en stor hindring og å skaffe boliger til de gruppene som har det aller vanskeligst.

Hva motiverer deg?

- Min interesse for psykisk helsefeltet har i stor grad vært knyttet til å utfordre samfunnets syn på psykisk lidelse og da er stigma og inkludering to sentrale begreper. Da jeg begynte med opptrappingsplanarbeidet i 1998 var jeg helt klar på at den endring vi skulle bidra til var å bedre levekårene for en gruppe av befolkningen som i stor grad levde i utenforskap i lokalsamfunnet. Så da jeg den gangen ble spurt om hvorfor jeg var den beste til å jobbe med Opptrappingsplanen mente jeg at det viktigste jeg kunne tilby var kunnskapen om det kommunale feltet. Der lever vi livene våre.

- Og så synes jeg det er motiverende i seg selv å jobbe med endringsarbeid, å være del av et arbeidsfelt som har utviklet seg til det bedre for mange mennesker. Men samtidig er psykisk helsefeltet i kommunene sårbart.

Hva skulle du ønske ble gjort på feltet de neste fem årene?

- Et viktig punkt er bedre og mer systematisk utforsking av hvordan lokalsamfunnet kan legge til rette og fjerne funksjonshindre slik at mennesker som sliter kan mestre hverdagslivet best mulig. Og så skulle jeg ønske at brukerkunnskapen og brukermedvirkningen fikk en naturlig plass i kommunal virksomhet på alle nivåer. Det er også behov for at barn og unges rettigheter og muligheter blir ivaretatt på et helt annet nivå enn i dag. Da må en både vurdere barns egne rettigheter og i et familieperspektiv. Men sosial ulikhet i helse er et politisk tema som det ikke akkurat svinger av i valgkamper.

Hvorfor er det viktig å lytte til brukerne?

- Fagfolk kan være en dialogpartner, men det er brukerens egen forståelse som vil være avgjørende for å få til endring. Å få andre til å endre seg synes som en forståelse av hjelperollen som er på vikende front, sier hun og tilføyer: - Å lytte til brukeren er like aktuelt når kommuner skal forbedre sine tjenester, og dette er et arbeid som på ingen måte er sluttført, her har kommunene fortsatt en jobb å gjøre. Ved å spørre de som bruker tjenestene om forbedringsområder får en mulighet til i større grad å skreddersy tjenestene. Det er en form for kvalitetsutvikling.

Hva er den største feilen med måten samfunnet håndterer psykisk helseproblemer på i dag?

- Vi er for diagnoseopptatte i dag og for lite lydhør ovenfor brukernes egne behov i forhold til hva de trenger hjelp til for å kunne fungere. Vi må jobbe mer med å få tak i hva de med psykiske utfordringer trenger for å fungere i hverdagen og samfunnet. Recovery-tenkningen kan være en del av en tilnærming for å endre på vår tankemåte. Det handler om å ha reelle dialoger med de som kjenner utfordringene på kropp og sinn.

Hva mener du NAPHA kan gjøre i forhold til å styrke psykisk helsearbeid?

- NAPHA har allerede gjort mye for å øke kunnskapen i det kommunale psykiske helsefeltet og er på mange måter et oppslagsverk for hva som foregår på feltet. Det er veldig bra. Slik jeg oppfatter NAPHA så jobber dere i et spenningsfelt mellom store nasjonale oppdrag gitt av Helsedirektoratet og det lokalbaserte psykiske helsearbeidet i regionene. Fra et lokalt ståsted skulle jeg ønske at det var mer systematikk i den lokale og praksisnære kontakten mellom NAPHA og oss som jobber lokalt i psykisk helsefeltet.

- Jeg mener at NAPHA løser oppgavene, for eksempel i forhold til satsingen på FACT team og satsingen på psykologer i kommunene, på en god måte. Men det drar ressursene til store nasjonale samlinger og det blir mindre ressurser til å jobbe i bredden i regionene. De kommunene som henger etter får for lite oppmerksomhet. Å jobbe for at det lokalbaserte arbeidet ikke svekkes er veldig viktig, slår Tove Elisabeth Johnsen fast.

Tove Johnsen er også en av forfatterne av et av temaheftene NAPHA har gitt ut:

 «Brukerkunnskap - i nettverk, forskning og utviklingsarbeid.»