Marit Helene Hem har fått opprykk til professor i psykisk helsearbeid ved VID vitenskapelige høgskole. Her forteller hun om sitt arbeid til napha.no
-Det er viktig at tjenestene reflekterer systematisk over egen etikk. Et systematisk fokus på etiske problemstillinger har vært mangelvare i de psykiske helsetjenestene, slår Marit Helene Hem fast.
Hun mener dette er et tankekors, siden bruk av tvang er et område som reiser noen av de viktigste etiske utfordringene man står overfor i helsetjenesten.
-I de psykiske helsetjenestene er bruken av uformell tvang og makt like viktig som den formelle tvangen, sier Hem og forklarer at det er snakk om et fagfelt med til dels tydelige paternalistiske trekk.
-Fagpersonene har sterk definisjonsmakt i mange sammenhenger. Stigma, skyld og skam er kraftfulle erfaringer, som i mindre grad er tema i samtalene om og i feltet. Dette er eksempler på at etikken har en viktig plass i de psykiske helsetjenestene.
Etablering av systematisk etikkrefleksjon i de psykiske helsetjenestene var et av flere delprosjekt i det store forsknings- og utviklingsprosjektet Psykiske helsetjenester, etikk og tvang (PET-prosjektet), som hun var involvert i ved Senter for medisinsk etikk ved UiO i perioden 2011-2016.
-PET-prosjektet var en del av den nasjonale strategien for økt frivillighet i de psykiske helsetjenestene, og det var finansiert av Helsedirektoratet. Delprosjektet som omhandlet systematisk etikkrefleksjon varte i to år, og involverte syv avdelinger i tre regionale helseforetak. Vi utdannet 21 etikkveiledere som skulle lede refleksjonsgruppene. Det ble gjennomført over 200 etikkrefleksjonsgruppemøter i perioden, forklarer Hem.
Etter at opplæringsprogrammet var ferdig, organiserte man nettverksdager for etikkveiledere hver 6. måned.
- Erfaringsutveksling, øvelse på etikkveilederrollen og bruk av en modell for systematisk etikkrefleksjon (SME-modellen) var i fokus, forteller Hem.
Det var også rom for å ta opp til diskusjon aktuelle temaer basert på behov fra etikkveilederne, og erfaringsutvekslingen viste at etikkveilederne hadde behov for å snakke om gjennomføring av gruppene, etikkveilederrollen og bruk av SME-modellen, samt gruppenes betydning for bruk av tvang og andre sider ved praksis.
-Etikkveilederne begynte å utveksle erfaringer med hverandre, noe som bidro til gjensidig støtte og læring. Å skape vilkår for fortsatt læring og erfaringsutveksling på nettverksdager mellom de involverte institusjoner så vi som avgjørende for å øke læringsmuligheter, styrke etikkveiledernes motivasjon og forbedre etikkrefleksjonsgruppenes kvalitet.
-Derfor har jeg vært delaktig i å danne et nasjonalt nettverk for etikkveiledere, forteller Hem.
Tilbudet består av årlige samlinger for hele helsetjenesten og gjennomføres i regi av Senter for medisinsk etikk.
-Jeg tror det kan være interessant å utvikle et nettverk for de psykiske helsetjenestene, slik at de som arbeider med etikkrefleksjon der kan dele erfaringer relatert til spesifikke problemstillinger som reises innenfor disse tjenestene, slår Hem fast.
Ved Senter for medisinsk etikk, Institutt for helse og samfunn, det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo, tilbyr man for tredje året på rad et 5 studiepoengs emne i Veiledning av etikkrefleksjon i helsetjenesten.
-Det er populært, noe som viser at det er økende fokus på etikkrefleksjon også i de psykiske helsetjenestene, sier Hem.
-Ved Klinikk for psykisk helsevern og rusbehandling ved Sykehuset Telemark utvider man stadig også etikkrefleksjonsgruppevirksomheten.
Deltakerne i PET-prosjektet fortalte at bruk av SME-modellen hjalp dem til å huske på at pårørende ofte er en involvert part.
-De psykiske helsetjenestene har hatt en tendens til å glemme pasientens pårørende og nettverk for øvrig.
-Et annet eksempel er at ansatte fortalte at etikkrefleksjonsgruppene inviterte til langsomhet. De satte pris på å ha bedre tid enn ellers til å tenke grundig gjennom de handlingsalternativer de hadde i en bestemt situasjon, sier Hem.
-Det gjorde at de kom opp med bedre begrunnede tilnærminger til pasient og pårørende.
Hem slår fast at å gjennomføre systematisk etikkrefleksjon regelmessig over en tidsperiode på to år ble et godt verktøy for å reflektere kritisk og konstruktivt sammen.
-Det så ut til at særlig de stedene som klarte å ha tverrfaglig deltakelse i refleksjonsgruppene lærte mye av hverandre. Det hjalp til å bryte ned hierarkier mellom for eksempel leger og psykologer på den ene siden og andre faggrupper som sykepleiere, vernepleiere etc. på den andre siden, noe som bidrog til mer åpne dialoger.
-Vi la også vekt på at i etikkrefleksjonsgrupper skal verdier som likeverdighet og respekt mellom gruppedeltakerne holdes høyt i hevd.
-Det er ingen som er eksperter på etikk, alle har en kompetanse til å bedrive etisk refleksjon, slår Hem fast.
Hun påpeker at familiens involvering er utfordrende, når pasienter med alvorlige psykiske helseproblemer utsettes for tvangstiltak.
-Funn fra PET-prosjektet gjorde meg interessert i å fordype meg i etiske sider ved familiens/pårørendes/nettverkets rolle, og involvering i psykisk helsevern. Og det viste seg at referering til pasientens familie var mangelvare i intervjuer og samtaler med helsepersonell.
Selv har hun vært med på to publikasjoner med fokus på familiemedlemmers/pårørendes erfaringer med psykisk helsevern.
-I den ene studien finner vi at pårørende føler seg i liten grad møtt og forstått av helsepersonell i forbindelse med bruk av tvang, inkludert tvangsinnleggelse.
-I den andre artikkelen fokuserer vi på familiemedlemmers eksistensielle og moralske dilemmaer knyttet til bruk av tvang, sier Hem.
Hun påpeker at disse to artiklene har vært nødvendige å skrive, for å skape kunnskap om familiemedlemmers erfaringer og dilemmaer knyttet til medvirkning og involvering i de psykiske helsetjenestene.
Hem mener vi trenger mer forskning for å forstå bedre hva familieinvolvering innebærer for pasient og familie, samt for fagfolk, og hvordan man kan tenke nytt om deres profesjonelle rolle.
-Min antagelse er at et triadisk perspektiv der dynamiske samspill mellom pasient, familie og fagpersoner er nødvendig for å skape bedre dialoger og bedre løsninger på etiske utfordringer i forbindelse med langvarige alvorlige psykiske problemer, sier Hem.
Som forsker er det viktig for henne å komme tett på praksisfeltet.
-Jeg ønsker å lære av pasienter, pårørende og helsepersonell, når det gjelder hvilke erfaringer de har, og hvilke dilemmaer og utfordringer de opplever at de står overfor, sier hun.
Hem har nå gått fra en forskerstilling til nå å ha en såkalt UFF-stilling (undervisning, forskning og formidling).
-Det betyr blant annet at jeg skal undervise og veilede i fag-, forsknings- og praksisfeltet psykisk helsearbeid. Jeg ser frem til å lære mer av de som arbeider i dette feltet. Jeg ønsker å forstå hva de er opptatt av og hvilke utfordringer de opplever. Håpet er å kunne bidra til å tydeliggjøre deres rolle i de psykiske helsetjenestene.
Hun er opptatt av det mellommenneskelige klima i samfunnet i dag. Og blir bekymret når hun ser på de unges utfordringer i forhold til vellykkethet, prestasjon og perfeksjon.
-Generelt i samfunnet opplever jeg ofte at vi har en manglende evne til å lytte til hverandre og å anerkjenne den andres perspektiv. Og jeg lurer på om toleransen for lidelse er mindre til stede i dag enn før.
Hem liker godt begrepet «kintsukuroi» som stammer fra Japan.
-Det betyr å «reparere med gull». Helt konkret innebærer kunstformen å sette sammen knuste biter med gull. Den ødelagte skålen – hvis det er det som er ødelagt – vil, med sine sår av gull, fremstå som enda sterkere og vakrere enn den opprinnelig var.
-Overført på menneskelivet betyr det at sår og belastninger, som er en uunngåelig og potensielt dypt meningsfull dimensjon ved å være menneske, kan skape en sterkere helhet.
-Som Mary Joye har sagt: «Trauma doesn’t have to define you. It can refine you». Dette er for meg essensen av hva psykisk helsearbeid handler om.
Det var ett av poengene, da Fremsam, nettverk for helsefremmende samfunn, arrangerte nettverkssamling om bærekraft og folkehelse.
– Vi vil forske på hvordan deltakerne opplever å komme tilbake til arbeidsstedet sitt med «naturen i ryggsekken», sier Lerstein og Jones
– Spesialisthelsetjenesten var god å ha, da midlene rant ut, og kommunene ikke klarte å prioritere å støtte Recovery Ressursbase
– Det kan demme opp for negativ utvikling, både menneskelig og økonomisk, sier Petter A. Linstad, folkehelsekoordinator i Eidskog kommune.
